Skulle latt det bli i familien

Max Manus forsøkte aldri å få denne romanen utgitt. Det gjorde han rett i.

Det nærmer seg misvisende markedsføring når Kagge forlag lanserer Rottejegeren av Max Manus som en «uoppdaget roman fra Norges største krigshelt».

Gunnar Sønsteby, ikke Max Manus, er landets høyest dekorerte soldat fra andre verdenskrig. Og uoppdaget er romanen vitterlig ikke. Den var heller ikke uoppdaget før publisering ettersom familien har hatt god kjennskap til manuskriptet i årevis.

Hans barn anslår at Max Manus skrev romanen i 1948, etter memoarbøkene Det vil helst gå godt og Det blir alvor. Men ifølge forordet av Aslak Nore, bokens redaktør, forsøkte forfatteren aldri å få romanen utgitt.

Angivere er rotter. Nore argumenterer sterkt for at Rottejegeren er et viktig bidrag til norsk veteranlitteratur. Han introduserer den som en sjelden tekst om likvideringene som motstandsmenn ble beordret til å utføre. Temaet er sensitivt, noe blant andre Egil Ulateig fikk erfare da han utga sakprosaboken Med rett til å drepe i 1996.

Romanen holder ikke hva forordet lover. Rottejegeren har svært få scener som gir leseren et inntrykk av hvordan drap på «rottene» ble planlagt og utført. Mest inngående skildres likvidasjonen av en kvinnelig angiver, først i en realistisk tone og deretter som nevrotiske etterdønninger i drapsmannen og bipersonen ved navnet Knut.

Amatørmessig. Og det er nettopp de psykologiske ettervirkningene Max Manus konsentrerer seg om. Desto mindre dekkende blir den lettvinte skrivestilen. Forfatteren holder seg til en eplekjekk og enkel sjargong som antagelig har autentiske trekk, men fremstår som amatørmessig og klisjépreget skjønnlitteratur. I dette typiske partiet er det hovedpersonen Freddy som beskriver sin situasjon:

«Da frigjøringen kom, var jeg helt vrak. Jeg var muligens fysisk for sterk til å få en virkelig real breakdown, men jeg holdt på å gå rett i hundene. Jeg drakk som en gal, dag og natt.»

Handlingen utspiller seg i Oslo, der Freddy og gjengen forsøker å tilpasse seg livet i etterkrigstiden. De møtes på kafeer og klubber og snakker om krigen – i likhet med alle andre. I varierende grad lykkes de på jobb- og boligmarked, vår mann Freddy driver et billakkeringsverksted. Kapitlene avløser hverandre med cliffhangere av typen «Fortell fra begynnelsen!».

Turbulent erotikk.