Ungarsk blinkskudd
Samtidssatire, røverroman, absurd komedie – denne boken har det meste.
De er like gamle som litteraturen selv, disse fortellingene om helten som reiser hjem – bare for å oppdage at «hjem» ikke lenger finnes og kanskje aldri har gjort det.
I ungarske László Krasznahorkais tredje bok på norsk, vender en fallert baron tilbake til sin fødeby langt øst i Ungarn.
Hans mangeårige opphold i Argentina har ikke resultert i så mye annet enn vemod og en spillegjeld så stor at han står «i fare for å bli utsatt for det lokale kasinoets hevn, eller å bli kastet i fengsel».
Krasznahorkai (67) er utvilsomt en av de mest interessante romanforfatterne i verden i dag. Han står trygt plassert i en senmodernistisk, mellomeuropeisk tradisjon, men har lenge orientert seg både mot øst og mot vest for inspirasjon og impulser.
Det etter hvert omfattende forfatterskapet inneholder derfor ikke bare meditasjoner over kunstens vesen, som i Seiobo der nede (2019), men også mye besk komikk og galskap i provinsen, som for eksempel i denne boken.
Falmet prakt. Mens baronen reiser, omstendelig og med tog, fortelles det i lange, buktende setninger om hjembyen som forbereder seg på hans ankomst, som om de gjorde seg klare for Messias’ komme.
Alle vil de sole seg i glansen av hans føydale prakt, men aner ingenting om hvem som nå vender hjem.
Slottet som Wenckheim-familien tidligere bodde i, har lenge fungert som byens barnehjem. Nå kastes de foreldreløse barna ut, til provisoriske sovesaler, mens bygningen i all hast blir forsøkt tilbakestilt til herskapsbolig.
I lange virtuose setninger veksles det uanstrengt mellom ytre handling og fri indirekte tale.
Ta for eksempel denne lille beskrivelsen av det som foregår inne i baronens bevissthet der han sitter på toget før avgang fra Wien:
[H]an vendte bare hodet mot vinduet og så på menneskene som stod på perrongen gjennom det ikke akkurat rene vinduet, og alle ansiktene var fremmede for ham, og ikke i et eneste ansikt var han i stand til å skjelne noe oppmuntrende, for i hvert eneste ansikt så han enten spenning eller en slags dyster, standhaftig besluttsomhet, at den som skulle med dette toget, bare fikk komme seg av gårde, mens de, takk og pris, ble igjen[.]
Burlesk. Baronens reise mot øst er imidlertid ikke bare et desillusjonert tilbaketog, men også en nostalgisk leting etter hans ungdoms elskede, samt en sorgsang om landet han vokste opp i.
For dette har også forandret seg enormt – og til det verre. For eksempel gjelder gjestfriheten ikke lenger alle.
Gjennom ville påfunn, innfall og skarpe observasjoner skildres nåtidens Ungarn som kaotisk og dystert. Den forsagte, falmede adelsmannens ankomst fører naturlig nok også til en hel del satiriske opptrinn.
Persongalleriet er ellers som hentet ut av Dostojevskijs, Thomas Bernhards og Thomas Pynchons innbyrdes svært ulike forfatterskap. Ja, alle disse tre, i burlesk forening og utførelse. Her er nemlig ikke spart på noe.
Prosaen befinner seg – som vanlig hos Krasznahorkai – på høyt nivå, og idérikdommen, oppfinnsomheten og fantasiutfoldelsen i det han skriver, får svært mye annen romanlitteratur til å fremstå som blodfattig og døll.
Stilsikkert oversatt. Iblant får jeg imidlertid følelsen av at Krasznahorkai i litt for stor grad nyter sin rolle som dukkefører og dessuten forelsker seg i sin egen penn.
Deler av fortellingen er nemlig svært ordrik og deltajert på grensen til det maniske. Dette gjør enkelte partier mer tungtflytende enn det som kanskje hadde vært nødvendig.
Men det varer aldri lenge før jeg trekkes inn i det igjen, og kan følge Ove Lunds stilsikre, norske gjengivelse av László Krasznahorkais forbløffende rike og stadig ekspanderende romanunivers.