Portrettet: Arild rild Knutsen røkte fra han n var syv

Rusmisbrukere går mildere tider i møte. Mye takket være en aktivist som røykte vekk vanskelige tanker etter et brutalt knivstikk.

En dag på starten av 70-tallet – før knivstikket, før alle pillene han skulle ta og alle prisene han skulle få – husker Arild Knutsen at han satt i sandkassen og overhørte en samtale mellom moren og faren. Hun fortalte hvor ensom hun følte seg hver gang faren dro på jobb og etterlot henne med de to små barna.

Arild bestemte seg for å hjelpe.

– Dagen etter så jeg en dame som gikk på gangveien der vi bodde på Stovner. Så fulgte jeg etter henne og sa: «Mammaen min er ensom!» Jeg gikk etter henne så langt at hun følte seg forpliktet til å følge meg tilbake.

Det ble ikke siste gang han hjalp noen som sleit. Familien levde et tilnærmet idyllisk liv i noen år, en liten familie i en spirende Oslo-bydel med en mor og en far som ikke drakk og sloss, og barn som ikke drakk eller røkte.

Men det var før han fylte syv år.

Prisoverrekkelse på speed. – Jeg savner rustrangen. Arild Knutsen sitter foran 10.000 sprøyter.

– Den forventningsrusen. Dere kjenner dere sikkert igjen hvis dere har snust eller røykt eller drukket alkohol: «Åh, når jeg får den ølen i solen ...»

Sprøytene bak ham ligger nedpakket i pappesker, stablet i et hjørne av hovedkvarteret til Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), organisasjonen han startet i 2006 og har ledet siden. Noen år har vært harde. De siste ukene har vært ekstatiske. I februar presenterte regjeringen sin rusreform der den foreslår at bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ikke lenger skal straffes.

– Det sier veldig mye om Norge som samfunn at vi går i den retningen og faktisk begynner å bli en spydspiss, sier Knutsen.

I 15 år har han og FHN kjempet for at rusmisbrukere skal få mer hjelp og mindre – og helst ingen – straff. Noen av årene har lederen selv vært på kjøret. De fleste, inkludert de fire siste, har han vært nykter.

– Det er veldig rart, men jeg fikk det plutselig godt igjen i livet, og da ...

Han knipser for å vise hvor raskt det gikk å slutte denne siste gangen, før han henter frem et av de vante budskapene, om hvordan det ikke er menneskene, men omstendighetene rundt som fører til avhengighet.

Bak ham henger prisen Årets Oslo-borger 2009. Ved siden av Årets navn 2009 og Presselosjens toleransepris i 2010. Da han mottok Amnesty-prisen og Fagrådets pris for Godt rusfaglig arbeid i 2014, var han ruset på valium og speed. Han har stått i TV-debatter «på full speed-nedtur» og håpet at han ikke skulle besvime.

Det føles fjernt i dag. Nå kjenner han bare lykkerus over resultatet av mange års arbeid.

– Jeg får lov til å oppleve en endring, en sprekk som bare brister seg større og større i en mur som før var totalt ugjennomtrengelig.

Livet før kjøret. Byggingen av muren var i full sving 18. mars 1969 da Arild Knutsen ble født. På forsiden av VG den dagen advarte lederen for den svenske «krigen mot knarket» om at «Norge vil arve vårt narkotikaproblem». Noen måneder senere kom publikumssuksessen Himmel

og helvete, en ikke altfor subtil film om to norske tenåringer som prøver hasj og ender med å prostituere seg og slenge seg i døden fra et dansk hotellvindu.

Dette var rusbakteppet Knutsen vokste opp med. Med hjelp fra storesøsteren hadde han lært seg å lese og skrive da han var fem år. Han hadde mange venner, familie og skole i nærheten. Mye gikk på skinner.

Men så, da han var syv år, skilte foreldrene seg. Hverdagen ble vanskelig. Knutsen minnes at han røykte sigaretter fra han var syv år gammel, og drakk fra tiårsalderen. Moren visste at det var noe galt.

– Men klarte ikke ta han for noe spesielt. Jeg var veldig årvåken på det. Da han og kameratene kom inn døra, så måtte de puste på meg først, sier Berit Rodian Pedersen. Dop holdt han seg langt unna.

– Jeg pleide å ha med hjemmelaget vin på barneskolen. Men narkotika? Aldri i verden.

Ett stikk skulle endre alt.

12 centimeters knivblad. Han var på besøk hos en kompis i Tante Ulrikkes vei da det hendte, denne vårdagen i 1983. Det ringte på døren i blokken.

Utenfor sto tre tenåringsjenter. De spurte etter kompisens storesøster. En krangel hadde blusset opp mellom jentene – det som virket som en typisk tenåringskrangel, men skulle bli så mye mer – og nå var de kommet på døren for å ta henne.

Men kompisens storesøster var ikke hjemme. Praten eskalerte til krangel. «Skal jeg hente en kniv?» sa kompisen og forsvant.

Han kom tilbake og ga den til Arild Knutsen, som nettopp hadde fylt 14 år. Han hugg til i den ene jentas mage. Det 12 centimeter lange bladet gikk gjennom dunjakken, gjennom den grønne og hvite og snart røde genseren, gjennom huden og ribbeinet.

Knutsen husker hvordan dunet føk ut av jakken, og verden ble svart.

Drapsmann? Han satt tre dager på glattcelle uten å vite om han var blitt drapsmann eller ikke. Først da han slapp ut, ga politiet beskjeden til 14-åringen, så vidt over datidens kriminelle lavalder: Jenta hadde overlevd.

Han ble dømt til betinget fengsel. Men fri følte han seg ikke. Tankene om nestenmordet hadde festet grepet. Var han virkelig en sånn person? Som kunne drepe?

– Det var helt grusomt. Jeg hadde det forferdelig. Og da jeg prøvde å sniffe for første gang, så husker jeg at det blåste vekk og ga meg et friminutt i noen minutter. Så da fortsatte jeg og sniffa og sniffa og sniffa, hver dag, før skolen, etter skolen.

Han skled lenger ut. Prøvde hasj, drakk mer, mer hasj.