Norsk idrett må være forberedt på nye kamper med stjernene ”
Daniel Røed-Johansen, kommentator
Tre norske langrennsstjerner sto og trippet forventningsfulle i målområdet. Øynene var festet på den siste motbakken på stadion. Når som helst nå, tenkte de nok. Så kom tempovekslingen de ventet på.
Johannes Høsflot Klæbo hoppet oppover bakken. Aleksandr Bolsjunov hadde ingen mulighet til å holde følge. I løpet av noen sekunder var verdens beste distanseløper parkert.
Også denne gangen ble det norsk gull på herrestafetten. Emil Iversen draperte Klæbo i det norske flagget. Han kunne like gjerne satt en krone på hodet hans.
Klæbo er langrennssportens ubestridt største stjerne. For hvert mesterskap blir han mektigere. Det betyr trolig også at nye diskusjoner om sportens fremtid tvinger seg frem.
Dramatiske vekslinger
Først: Der TV-seerne ble frarøvet en tett gullduell under kvinnenes stafett, bød herrenes renn på dramatikk. Det var det spesielt én grunn til.
Tidligere i VM har solen presset snøen på defensiven. Nå var alpetoppene bak stadion blitt slukt av snødrevet. I intervjusonen var T-skjorter og solkrem byttet ut med regnponchoer og TV-kameraer beskyttet av paraplyer.
Det tok ikke mer enn halvannet sekund før Pål Golberg skjønte at han hadde gjort et dårlig skivalg. Resten av den første etappen handlet om å begrense skaden. Da han sendte Iversen ut på neste etappe lenge etter russernes veksling, fryktet han det verste.
Dommedagsprofetiene slo ikke til. Iversen tettet luken. Så rykket Hans Christer Holund fra på det han beskrev som kanskje de tyngste forholdene han har vært borti. Klæbo visste at Bolsjunov ville komme. Han lot det skje uten kamp. Det var mot slutten han skulle avgjøre.
Da slutten kom, gjorde han akkurat det han hadde bestemt seg for.
Dæhlie, Northug og Kristoffersen Klæbo står med tre gull etter fire VM-løp i Oberstdorf. Markedsverdien vokser. Det ligger an til nye dragkamper.
I fjor ga Norges Skiforbund litt etter. Utøverne fikk lov til å selge ett eget sponsormerke. Da trakk forbundet samtidig tilbake stipendet på 120.000 kroner. Avtalen Klæbo fikk, betyr flere millioner kroner ekstra i inntekter i året. For andre utøvere har det vært vanskeligere å få til egne avtaler.
I idretten vil det alltid være sånn at noen er større stjerner enn andre. Det skaper dilemmaer. Akkurat hvordan det vil slå ut for skisporten på litt lengre sikt, er ikke gitt.
Hverken Skiforbundet eller Klæbo-leiren oppfatter konfliktnivået som høyt. De er i kontinuerlige diskusjoner om løsninger. Spørsmålet er om debatten i årene fremover kun vil handle om mindre tilpasninger, eller om det vil vokse frem en reell kamp om selve grunnmuren i idretten.
Her er Klæbo bare ett eksempel. Disse diskusjonene er ikke nye. De vender bare tilbake i nye former.
På 1990-tallet lagde Bjørn Dæhlie kleskolleksjon mens han var på landslaget. «Bosman-dommen» i 1995 skjøv makt fra fotballklubber til spillerne. Petter Northug skapte bråk da han valgte å bryte med landslaget. Alpinist Henrik Kristoffersen tok misnøyen helt til rettssalen, der han ikke fikk medhold for sine krav om å få klistre Red Bull-logoen på hjelmen.
Hvis samfunnsutviklingen gjør at individet blir sterkere og fellesskapet svakere, er det sannsynlig med enda flere kamper i fremtiden.
Skitoppene er overbeviste om at landslagsmodellen både er den som sikrer mest sportslig suksess og best rekruttering. Modellen innebærer at utøverne tilhører et landslag. Forbundet kontrollerer markedsinntektene og startnumrene.
At sporten er organisert slik, er ingen naturlov. Svenske langrennsløpere tilhører klubbene mellom konkurranser. I fotball har klubbene tilsvarende makt som Skiforbundet har i Norge. Sykkelsporten er bygd opp av private lag med utøvere fra ulike land. Under VM sykler de for landet sitt.
Flere farer lurer i langrennssporten. Et mål er å gjøre verdenscupen mer interessant for et bredere publikum. Da er det interessant å drøfte om dagens løsning er den ideelle. Et viktig spørsmål blir hvordan en endring vil slå ut for utøverne bak de beste.
I rettssaken med Kristoffersen kom tingretten frem til at forbundets markedsordning var et «egnet middel» for å nå målet om å fremme skiidretten. Retten tok imidlertid ikke stilling til om andre ordninger kunne gitt samme resultat.
Det er mulig å stille spørsmål ved om det er riktig at landslaget kontrollerer utøverne hele året. Til gjengjeld får utøverne service året rundt. Forbundet frykter at verdien på sponsoravtalene vil svekkes om man rokker ved dette prinsippet. Det var også konklusjonen da et internt utvalg utredet modellen i 2016.
Avhengig av miljø
Skisporten har godt av å bli utfordret av stjerner som Klæbo.
Ingenting tyder i dag på at det vil gå så langt som det gjorde med Henrik Kristoffersen. Klæbo trives med lagkameratene på sprintlandslaget. Familien samarbeider godt med trener Arild Monsen.
Pandemien har vist at han får til mye alene. Samtidig illustrerte følelsene som tok overhånd etter sprintgullet, at det er tøffere å stå uten et miljø rundt seg. Det er ikke sikkert et sånt miljø må være et landslag.
Det beste svaret norsk langrenn kan gi, er å sørge for at det sportslige opplegget er så bra som mulig. Resultatene i VM tyder på at det står seg godt.
Likevel bør idretten møte en debatt om fremtiden med et åpent sinn. Klæbos oppvisning på stafetten er nok en påminnelse om at den kommer.