Kjell Magne Bondevik gjorde psykisk sykdom mindre tabubelagt
Ideologi spiller en rolle for hvordan folk har vondt.
Kjell Magne Bondeviks åpenhet g jorde psykisk sykdom mindre tabubelagt ”
Hvorfor er venstresiden fraværende i debatten om psykisk helse? Spørsmålet stilles i Morgenbladet av Ole Jacob Madsen, professor i psykologi. Stemmer det at venstresiden ikke bryr seg? Spørsmålet er aktuelt.
For folk under 30 er psykisk helse nå den viktigste saken. 38 prosent rangerer den høyest, ifølge Opinion. Pandemien har bidratt. Så sent som i 2019 hadde klima og miljø førsteplassen.
Og høyresiden eier saken i Norge, ifølge Madsen. Artikkelen tyder på at professoren selv står et stykke ute til venstre. Han skriver av frustrasjon.
Madsen nevner at Solberg-regjeringen i 2017 fikk lovfestet at alle norske kommuner måtte ha egen psykolog innen 2020.
Krfu-seier
Dessuten ble «folkehelse og livsmestring» i fjor en del av fagfornyelsen for 1. til 10. trinn i norsk skole. Madsen har i en bok gitt Kristelig Folkepartis Ungdom æren. KRFU tok i 2015 et oppgjør med «det såkalte prestasjonssamfunnet, som gjør ungdommer syke». De foreslo faget i et landsmøtevedtak. Moderpartiet KRF plukket det opp.
Linjene kan trekkes tilbake til Kjell Magne Bondevik. I 1998 tok statsministeren fra KRF permisjon på grunn av depresjon. Bondeviks åpenhet gjorde psykisk sykdom mindre tabubelagt.
Noen år senere kom opptrappingsplanen for psykisk helse. Det var under Bondeviks andre regjering. Helseminister Ansgar Gabrielsen (H) hadde en nøkkelrolle. De store, tunge institusjonene ble bygd ned. Kommunene fikk mer ansvar. Distriktspsykiatriske sentre oppsto. Forebygging og poliklinisk behandling ble prioritert. Folk skulle hjelpes tidlig og forbli integrert i samfunnet, ikke oppbevares på institusjoner.
Friheten er kapitalistisk
Gabrielsen bygde her videre på HVPU-REformen, som kom under statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) sist på 1980-tallet. Den baserte seg i sin tur delvis på en stortingsmelding fra regjeringen til Per Borten (Sp) i 1967.
Men er det logisk at partier til høyre for midtstreken stort sett kjører løpet?
Ideologisk sett: ja. Individets frihet er en kapitalistisk (konservativ, liberal) idé. Individets ansvar, også. Enhver er sin egen lykkes smed, som det heter. Klarer man ikke å smi sin lykke, blir man ulykkelig og kanskje deprimert.
Da må man smi bedre, gjerne hjulpet av en psykolog.
Revolusjon?
Venstresidens ideologiske svar er å avskaffe kapitalismen. Da vil psykiske problemer forsvinne, mener de. I likhet med de fleste andre problemer.
Men dette er jo i beste fall en langsiktig strategi og da helst for de mest radikale partiene. Også mer kortsiktige og pragmatiske grep trengs.
For eksempel for psykisk helsevern i kommunene. Høyresidens hegemoni bringer inn flere psykologiske behandlere, skriver Madsen, ikke «flere samfunnspsykologer inn i kommunal planlegging som driver forebygging».
Slik går det når partier til venstre ikke utvikler ideer og tar initiativ. Selv venstreorientert tenkning overlates til høyresiden. KRFUS initiativ mot «prestasjonssamfunnet» er jo egentlig kapitalismekritikk. Derimot ble løsningen på et vis kapitalistisk.
Kultur påvirker diagnose
Særlig er Arbeiderpartiet fraværende. En fagperson jeg snakket med, tror grunnen er at arbeiderklassen tradisjonelt er lite villig til å snakke om psykiske lidelser.
En studie fra 2006 om sykefravær kan gi et bilde. Forskerne sammenlignet fordelingen av diffuse muskel- og skjelettdiagnoser med lette og diffuse psykiatriske diagnoser. De fant at høyt utdannede oftere landet på psykiatriske diagnoser, mens de med lav utdannelse fikk fysiske.
Konklusjonen var at «jo mer diffus sykdommen er, desto større er innflytelsen av sosiale og kulturelle faktorer i diagnosesettingen». Pasienter påvirker jo hva legen skriver i journalen.
Da er det logisk at en Ap-leder heller snakker mye om kreft og sykehuskøer, lite om psykisk helse. Han vil jo gjerne si ting hans velgere vil høre.
Må våge å drømme?
Her ligger kanskje også forklaringen på at SV, tradisjonelt et parti for høyt utdannede, er annerledes. SVS helsepolitiker Nicholas Wilkinson fremheves av fagfolk som et lyspunkt på venstresiden.
Ole Jacob Madsen mener venstresiden «må våge å drømme om det hele mennesket igjen». Det gjorde Ap i sin storhetstid etter annen verdenskrig. Den legendariske helsedirektøren Karl Evang var en nøkkelspiller. Psykisk helse må altså ses i lys av faktorer som kjønn, klasse og økonomi. Ikke som den enkeltes ansvar.
Det kan bli en interessant, ideologisk debatt. Kom igjen, ungdommen vil ha den.