I denne byen har alle boliger bomberom
Konstant frykt. Før våpenhvilen tilbrakte Alon Amber (5) over 11 døgn i familiens bomberom. Men innbyggerne i den israelske landsbyen Nir Yitshak har levd med jevnlige rakettnedslag siden 2007.
Mariel Amber tror hun gjør det som er best for barna. Men hun er ikke alltid helt sikker.
– 90 prosent av tiden er dette stedet paradis på jord. Men av og til er det et helvete, sier hun.
Det er da de gnagende spørsmålene dukker opp i bakhodet.
– Jeg tror alle mødre av og til lurer på om det å bo her skader barna mer enn det gavner dem. Det er tungt.
Hun tar en pause. Øynene er blitt fuktige.
– Jeg håper de en gang vil si at jeg tok den riktige avgjørelsen.
16.000 raketter
Bomberegnet over Gaza og Israel har gitt seg, og våpenhvilen ser ut til å holde.
Men i byene som ligger på grensen mot Gazastripen, er innbyggerne fortsatt på tå hev. Helt siden 2007 har rakettene slått ned her med jevne mellomrom, og det skjer også når det ikke er konflikt.
Amber og familien bor i Nir Yitshak i Negev-regionen sør i Israel. Tettstedet ligger bare fire kilometer fra Gazastripen.
Når alarmen begynner å ule, har innbyggerne kun 15 sekunder på å komme seg i sikkerhet. Av og til er det enda mindre.
– Alle som bor her, vet akkurat hva de skal gjøre. Finner du et bomberom, bruker du det. Hvis ikke, må du kaste deg ned på bakken med hendene bak hodet, sier Amber.
Barna hennes har fått bombedrillen inn med morsmelken. Etter at Hamas fikk full kontroll på Gazastripen i 2007, er det blitt fyrt av over 16.000 raketter og granater mot Israel, ifølge det israelske forsvaret.
Områdene tettest på Gaza er klart mest utsatt.
– Det kan komme en rakett eller bombe når som helst. Ikke bare når det er krig. Så man må alltid være forberedt.
Yngstesønnen Alon (5) har visst hva han skal gjøre siden han var under ett år, forklarer hun.
Selv hundene finner veien til nærmeste bomberom når alarmen går, forklarer naboene.
Alle boligene har fått bygget slike rom i løpet av det siste tiåret. Staten har tatt regningen.
Det er også tett mellom bomberommene i uteområdene. Beboerne har malt dem slik at de skal gli litt bedre inn i landskapet.
– Himmelen blir revet i to
Ambers barn er etter hvert blitt eksperter på raketter, granater og våpensystemer. Rakettene fra Gaza har én lyd. Det israelske rakettforsvaret Iron Dome, som avskjærer rakettene fra Hamas, har en annen.
– Hvis du kjenner igjen lyden av Iron Dome, kan du få et forsprang på noen sekunder til bomberommet. Alarmen er litt tregere, sier Amber.
Under de siste ukenes konflikt mellom Hamas og Israel sov hun, ektemannen og barna i bomberommet i elleve dager i
Jeg minner barna på at det også bor folk på andre siden av grensen, og at situasjonen er enda verre der når det står på som verst
”
Mariel Amber
strekk. En tung jernplate trekkes foran vinduet slik at det blir helt mørkt.
Særlig nettene er skremmende. Bakken rister, huset rister og vinduene rister.
– Noen ganger høres det ut som noen slår hardt på en tromme. Andre ganger høres det ut som himmelen blir revet i to eller som om bakken åpner seg.
Alon har vært livredd de siste ukene. Femåringen nektet å forlate rommet. Det var så vidt moren fikk overtalt ham til å ta en dusj.
Fortsatt vil han ikke gå ut av huset alene.
Får gratis psykolog
En av døtrene hennes har slitt med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) i mange år og har fått hjelp av regionens psykologtjeneste.
Hun er ikke den eneste.
– I hvert eneste hus rundt her er det et familiemedlem som sliter med angst, søvnmangel eller depresjon, sier psykolog Izhar Shaar (55).
Han driver psykologtjenesten som gir gratis behandling til alle som trenger det. Shaar har også skrevet bok om hvordan det er å leve med en konstant trussel om rakettangrep, om hvordan det påvirker lokalbefolkningen.
– Alle stiller seg spørsmålet om dette er det riktige stedet å bo. Og det er ikke det for alle, sier Shaar.
Forskere har tidligere slått fast at 45 prosent av barna i grensebyen Sderot har symptomer på PTSD.
Forekomsten av spontanaborter er 59 prosent høyere i Sderot enn i områder av Israel som er mindre utsatt for rakettangrep, ifølge forskere ved Ben-gurion University.
Store ødeleggelser i Gaza
Shaar understreker at ting sannsynligvis står enda verre til på Gazastripen.
Der er de fysiske ødeleggelsene og dødstallene i en helt annen skala enn i Israel.
Myndighetene har også langt dårligere kapasitet til å kartlegge og følge opp de psykologiske konsekvensene av krig og konflikt.
Minst 248 palestinere ble drept i israelske angrep på Gazastripen under den elleve dager lange konflikten i mai, ifølge Gazas helsemyndigheter. Rakettangrepene fra Gaza har tatt 12 israelske liv.
En viktig årsak til denne skjevheten er det israelske rakettforsvaret. Det skjøt ned over 90 prosent av rakettene Hamas sendte mot Israel, ifølge det israelske forsvaret.
Vil ikke flytte
Noe slipper imidlertid igjennom. Det vet innbyggerne i grensebyene godt.
Ti meter fra barnehagen der Mariel Amber jobber, er det et stort hull i bakken etter en rakett.
I landsbyen til psykolog Shaar landet det flere raketter og granater. En av dem ødela et hus, men ingen mennesker ble drept akkurat her. Denne gangen.
Innbyggerne frykter også Hamas’ ballonger, som er blitt brukt både til å slippe bomber og til å tenne på avlinger.
– Livet mitt er vilt
– Jeg tror ikke folk skjønner hvor lite 15 sekunder er. Hvis du tar deg en dusj, risikerer du å bli drept. Verden er vill. Livet mitt er vilt, sier Hagit Arazi (62).
Flere av innbyggerne understreker at situasjonen var en ganske annen før Hamas inntok Gazastripen.
De peker på at regionen ble sett på som en av de fredeligste i Israel da de flyttet dit. Noen husker at de en gang kunne ta bilen eller sykkelen gjennom Gaza for å dra på stranden.
Nå anslår Arazi at hun er i bomberommet annenhver måned – selv når det ikke er en full konflikt.
Arazi har imidlertid ingen planer om å flytte.
– Jeg er født og oppvokst her. Moren min, som overlevde holocaust, bor her. Jeg har datteren og barnebarnet mitt her. Dette er mitt hjem, sier hun.
Så foreldrene fire timer pr. dag
Firebarnsmor Amber er av samme oppfatning. Hun elsker Nir Yitzhak.
Det lille lokalsamfunnet med rundt 600 mennesker ble startet som en såkalt Kibbutz i 1949.
Kibbutzer er små israelske kollektivsamfunn opprinnelig bygget på sosialistiske prinsipper.
I oppveksten var Amber hun kun sammen med foreldrene sine fire timer om dagen. Resten av tiden ble tilbrakt i en stor barnehage sammen med resten av ungeflokken i Kibbutzen. Det var også her hun sov om natten.
Slik er det ikke lenger. Amber eier sitt eget hus, barna bor hjemme hos henne, og hun tjener sine egne penger. Kibbutzene har likevel beholdt noen av sine unike kvaliteter, mener hun.
Nir Yitzhak har natur og åkre rundt seg. De har en gård med hester, kyllinger og geiter. De har en kantine der innbyggerne kan innta måltider sammen. Alle kjenner alle.
– Barna er frie, de går barbeint og kan leke der de vil. De blir mer uavhengige, sier Amber.
Hun har ingen planer om å flytte. – Hvis vi flytter, vil Hamas bare ta over dette området. Og så vil det samme problemet oppstå et annet sted mens vi har fått et mindre land.
– Braker løs igjen
Amber sier hun bruker mye tid på å lære barna forskjellen på Hamas og sivilbefolkningen i Gaza.
– Jeg minner dem på at det også bor folk på andre siden av grensen, og at situasjonen er enda verre der når det står på som verst. De har ikke engang bomberom.
Amber synes Israel har fått et ufortjent dårlig rykte internasjonalt. Hun mener de fleste drømmer om en varig fred.
– Våpenhvilen er kun midlertidig, alle vet at dette snart braker løs igjen. Til syvende og sist er vi bare mennesker som vil at barna skal vokse opp i trygge omgivelser og bli gode mennesker.
– Jeg er helt sikker på at foreldre i Gaza ønsker det samme.