Liv Ullmann (82) debuterer i Festspillene
Liv Ullmanns første møte med Bergen besto i å kaste appelsiner til folk. Nå får hun sin festspilldebut i åpningsforestillingen The American Moth.
The American Moth er et stort, internasjonalt scenekunstprosjekt signert regissør Alan Lucien Øyen. Multimedieforestillingen kombinerer dans, teater på flere språk og filmatisk direktevideo. Midt i det hele: teater- og filmlegenden Liv Ullmann (82).
– Jeg er så beæret. Bare det å få lov til å sitte her og være en del av forestillingen er stort. Jeg ville ikke brydd meg om det ikke ble noen tekst igjen til meg, sier hun.
Alan Lucien Øyen har drømt om å få med Ullmann i en forestilling helt siden han lekte teater som liten gutt i Bergen.
– Jeg husker Liv fra TV langt tilbake i det jeg kaller gamle dager. Fantaserte om forestillinger der hun skulle være med, sier Øyen.
Etter å ha sett forestillingen hennes på Riksteatret i Oslo traff han henne via en felles venn. Ullmann så hans Hamlet-forestilling på Operaen i Oslo. Den gjorde inntrykk.
Vi møter henne i lunsjpausen i Operaens foajé. På menyen: brødskive med brunost fra medbrakt matpakke. Prøvene foregår i Oslo før urpremieren i Grieghallen.
Appelsiner fra Amerika
Ullmann gleder seg til sin debut under Festspillene i Bergen. Hun har sterke barndomsminner fra sitt første møte med byen. Ullmann er født i Japan og bodde i USA under andre verdenskrig.
Syv år gammel kom hun med en av de aller første Amerikabåtene fra New York til Norge. Familien skulle hjem til Trondheim, men første stopp var Bergen. Skipsanløpet var en stor begivenhet. Det krydde av folk på kaien.
– Mamma, søsteren min og jeg sto ved relingen og kastet ut appelsiner. Folk spiste dem med skallet på. Det ble mitt første møte med Bergen, ler Liv Ullmann.
Hun har aldri før vært med på en multimedieforestilling. Hun sier hun ikke har greie på slikt.
– Jeg er jo av den gamle skolen. Vil helst sitte på scenen og ha publikum foran meg. Men jeg overlater dette helt til Alan, sier Ullmann.
Tøyer grenser
Forestillingen spilles for et koronabegrenset publikum i salen, men vises også digitalt. Med bruk av filmkameraer og linser av ypperste kvalitet tøyer Øyen og kompaniet Winter guests grensene for bruk av direktevideo i teatersammenheng. Publikum kommer tett på aktørene.
– Blir ikke publikum forstyrret av kameraene?
– Filmteknikk på scenen er en del av språket for oss. Kamera kommer tett på aktørene. Publikum må se det som en del av opplevelsen, sier Øyen.
Han er blant de mest etterspurte norske scenekunstnerne internasjonalt og står bak prisbelønnede forestillinger med sitt kompani Winter guests. Manus er skrevet med hans mangeårige samarbeidspartner Andrew Wale.
– Jeg laget mine første forestillinger på Teatergarasjen i Bergen, men vokste ut av det fysiske formatet på mindre scener. Derfor er det stas å få komme tilbake til Bergen med denne forestillingen, sier Øyen.
Etter lunsj bærer det tilbake til prøvesalen. Ullmann sitter vekselvis på en stol, hiver seg så ned på gulvet. Alt innenfor en sirkelformet skinne der kameraene kjører. Teknikerne er klare. Til lyd av musikk og rennende vann leser Ullmann vekselvis på engelsk og norsk.
Danseren Olivia Ancona beveger seg rundt henne i rollen som barnebarnet. Ullmann er farmoren som glemmer, og leser fra manuset: «Farmor, hvem er eldst. Du eller fjellet?»
Ullmann bor i USA og har reist ut og inn til Norge to ganger under prøvetiden.
– Jeg måtte ta tre tester før jeg kom hit, enda jeg var vaksinert. Strabasiøst? Nei, absolutt ikke, sier skuespilleren.
– Jeg får jo komme hit og er vaksinert! Så føyer hun til med glimt i øyet: Rent personlig var det helt forferdelig!
Skapt under pandemien
– Jeg var 80 da vi begynte. Nå er jeg 82 og
Jeg er så beæret. Bare det å få lov til å sitte her og være en del av forestillingen er stort ” Liv Ullmann
like foran den andre reisen. Allerede i begynnelsen av stykket sier jeg: Ikke glem meg. Min reise nu er over, for alt forsvinner, og jeg skal dø.
Glemsel og demens er noe av essensen i forestillingen. Det som skjer når minnene forsvinner, og fortiden går i oppløsning.
– Det ble aktualisert av at vi alle har fått livet satt på vent i pandemien. I grunnen kjennes det litt som om vi alle er demente akkurat nå. Fortiden fremstår uvirkelig langt borte, og fremtiden eksisterer ikke, sier Øyen.
Tvungen timeout
Han har verden som sin arbeidsplass. Pandemien snudde opp ned på alt, også dette prosjektet. Opprinnelig var det bestilt fra Taipei og skulle hatt premiere der i 2019.
– Jeg hadde tvungen timeout. Det var litt deilig. I 2019 gjorde jeg opp status over hvor jeg hadde vært. Gjennomsnittlig var jeg på ett sted i fem dager og hjemme bare tre uker, sier han.
Øyen er takknemlig for å ha fått lov til å importere det han kaller «verdens beste utøvere» inn i landet under pandemien. Lenge så det skummelt ut.
– Dette er et stort, sammensatt prosjekt som skal turnere over flere år. Hadde vi ikke fått produsert dette nå, hadde prosjektet kollapset, sier han.
Forestillingen har endret seg underveis. Planer måtte skrinlegges. Samtaler aktørene imellom har dannet grunnlaget.
– Mye mørkt materiale om demoner og monstre kom frem. Et bilde på frykten som kom da vi alle ble sittende der, helt isolert. Vi ble konfrontert med våre egne paranoier, og alle var preget av den situasjonen og virkeligheten vi befant oss i, sier han. – Hva betyr egentlig The American Moth?
Øyen ler. Ullmann forteller om sommerfuglen hun så i leiligheten da hun var i Oslo på de første prøvene i fjor høst.
– Så skulle jeg reise tilbake til USA, og sommerfuglen var vekk. Tenk om den lå død i kofferten min? Kanskje det bare er en møll, foreslo en av danserne. Ja, en amerikansk møll, ropte de andre.
– Den vakre sommerfuglen gjør vi om til en møll som spiser tankene våre. Den blir en metafor. Mye av forestillingen handler om når det vakre kan bli til det vonde. Alle forestillinger jeg har laget, utforsker forholdet mellom fiksjon og virkelighet, sier Øyen.