Er også forskere rammet av krenkelseshysteriet?
Et økende antall klager på etiske overtramp i forskningen skyldes også en uklar lov.
Er også forskere rammet av det mye omtalte krenkelseshysteriet? I alle fall øker tallet på saker der forskere klager hverandre inn for etiske overtramp. Lederen av Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (GRU) mener det begynner å ta av. Mange klagesaker handler ikke om egentlig uredelighet. De dreier seg om små feilskjær eller faglig uenighet. De bør løses med debatt, ikke ved å anlegge klagesaker.
Nettavisen Khrono omtalte nylig et eksempel: Teologiprofessor Ola Tjørhom skrev i januar 2020 en kronikk i Vårt Land. Der kritiserte han det katolske tidsskriftet Segl for å underslå informasjon om jødehat i den katolske kirkes historie.
Segl reagerte ved å klage Tjørhom inn for GRU. Årsaken var at Tjørhom i kronikken viste til artikler som var tilgjengelige på Segls nettside, herunder bladets innholdsfortegnelse. Det etisk klanderverdige skulle altså være at han ikke hadde lest hele bladet i papirformat.
Man kan lure på hva kronikken overhodet har med forskning å gjøre. Saken er at Segl er et fagfellevurdert tidsskrift, altså forskning. Tjørhom har doktorgrad på samme felt.
Ikke uredelig
Dermed ble noen fornærmet og Tjørhom klaget inn for Universitetet i Agder, der han er professor emeritus. Synden var altså «anklager mot en samlet Segl-publikasjon som han selv innrømmer han i det store og hele ikke har lest», som det heter.
UIA sendte klagen videre til GRU, som så avviste den. Utvalget anfører at Tjørhoms mangel på lesning av hele tidsskriftet var avvik fra en norm, men intet brudd som utgjør uredelig forskningspraksis.
Det hører med til historien at Tjørhom har gått fra Den norske kirke til Den katolske kirke og så tilbake igjen. Han er altså også personlig engasjert. Dessuten førte Tjørhoms senere lesning av hele Seglutgaven til at han forsterket kritikken mot tidsskriftet.
Bør sende færre klager
«Vi får en del saker som handler mer om hva som er god mellommenneskelig og kollegial praksis, og ikke uredelighet,» sier lederen av GRU, Ragna Aarli, til Khrono.
Folk bør sende færre formelle klager, mener hun. I stedet vil Aarli «oppfordre dem til å ta en intern diskusjon med kolleger for å sjekke sin egen virkelighetsoppfatning av hvor takhøyden bør gå for kritikk i Akademia».
Til daglig er Aarli for øvrig professor ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen.
En annen mye omtalt sak gjaldt historieforskere ved Universitetet i Stavanger (UIS). En sivilingeniør hadde klaget inn deres bok om Alexander Kielland-ulykken. Universitetet konkluderte til slutt med at boken hadde svakheter, men det var ikke snakk om fabrikkering eller forfalskning, slik anklagen lød.
Lavere toleranse
Historieprofessor Einar Lie ved Universitetet i Oslo var en av to sakkyndige som bidro til konklusjonen ved UIS. På sin Facebook-side beklaget Lie seg tirsdag over en trend. Han får stadig flere forespørsler om å delta i slike prosesser, men finner dem meningsløse. «Nesten uten unntak dreier sakene seg om meningsforskjeller og uenighet,» skriver Lie.
Slikt har akademikere historisk løst med åpen debatt. Men nå er toleransen for uenighet mindre. Man «leter etter en regel som noen må ha brutt når man leser noe man ikke liker,» skriver Lie.
En del av problemet er at det siste er blitt for enkelt. Ragna Aarli påpeker overfor Khrono at loven fra 2017 er for diffus. Det er uklart hva som egentlig skal rammes. Dette inviterer til å sende inn klager på nærmest hva som helst, mens GRU må trekke opp grensene.
Loven bør endres
Klart klanderverdig er fabrikkering eller forfalsking av data, plagiat, brudd på regler om hvem som skal stå som forfatter samt brudd på personvernregler. I hver av disse kategoriene ender opptil fem saker i GRU hvert år.
Den femte kategorien er «andre forskningsetiske normer», altså de mer bagatellmessige klagene som ikke fører frem. Av dem var det tre i 2018, men seks i både 2019 og 2020.
I tillegg kommer sakene som avklares på den enkelte forskningsinstitusjon og aldri oversendes eller ankes til GRU.
Problemet er altså todelt. Loven er uklar, og stadig flere forskere har lyst til å ta mannen i stedet for ballen. Ømskinnede forskere er det ikke så lett å gjøre noe med, men siden loven inviterer dem slik, bør Stortinget endre den.