Fast kontorplass? Det må mange nå bare glemme
Den nye hverdagen. 1600 Telia-ansatte i Oslo skal dele på 850 kontorpulter når de kommer tilbake fra hjemmekontorene. Flere store bedrifter reduserer antall faste plasser.
Det skorter ikke på tilsynelatende kraftfulle bilder i denne nyskapte versjonen av Arne Nordheims Stormen. Opprinnelig var den en ballett, en stor suksess skapt i samarbeid med koreografen Glen Tetley i 1979, basert på Shakespeares skuespill.
I 2021 er den et multimedialt videoverk, spilt av Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen med filmklipp laget av Sarah Derendinger på storskjermer bak.
Pretensiøst
Hun har skapt en slags historie, men den er vanskelig å følge. To unge elskende (spilt av Carte Blanche-danserne Vilja Kwasny og Max Makowski) veksler mellom å stirre drømmende mot kamera og å gjøre symbolske handlinger i sakte film.
Han løper gjennom skogen. Hun ligger i en seng som fylles av blod. De synker under vann. Hun står alene på et svaberg og kjærtegner et vannskadet husorgel.
Musikerne gjør så godt de kan, men som
forestilling fremstår det hele nokså utydelig. Selv om noe spill og enkeltbilder er fine, sliter i alle fall jeg med å forstå poenget. Det føles gjennomgående kunstig og oppstyltet.
Jeg har ikke lyst til å si pretensiøst, men jeg gjør det likevel.
Ikke troverdig
Noe av problemet er at den visuelle fortellingen ikke er troverdig, enten du kjenner din Shakespeare eller ei. I de 50 minuttene stykket varer, er det vanskelig å forstå hvem de to er for hverandre eller hvordan de forholder seg til musikken.
Ifølge et intervju med sveitsiske Derendinger på Festspillenes nettsider, skal de to danserne forestille Miranda og Caliban. Men den som har skuespillet friskt i minne, husker at elskerne i stykket er Miranda og
Ferdinand.
Du skal kjenne din Shakespeare godt for å vite at det eksisterer en alternativ tolkning som tror de ekte følelsene egentlig er
Jeg har ikke lyst til å si pretensiøst, men jeg gjør det likevel
mellom den beskyttede Miranda og den ville Caliban, en «født djevel» som på et tidspunkt skal ha prøvd å voldta henne. Det forklares dessverre ingen steder.
Derendinger er kjent for sitt arbeid med operaregissør Calixto Bieito (hun lagde film til fjorårets festspillsatsing Venter), og kanskje hadde bildene fungert bedre som støttekulisser til et scenisk drama. Alene er de for fragmentariske til å bære historien.
Flatt lydbilde
Muligens er det urettferdig å legge så mye vekt på noen videoklipp i det som egentlig er et selvstendig musikalsk verk. Man kunne jo også bare lukket øynene og lyttet?
Dessverre var lydbildet temmelig flatt. Solistene, dyktige Mari Eriksmoen og Johannes Weisser, druknet i orkesteret, som heller ikke klarte å få frem det tredimensjonale dramaet som ligger i komposisjon og besetning. Skarp elektronikk, myke strykere og fyldig slagverk ble rørt sammen til en sjelløs grøt. Jeg håper forflatningen skjedde i den digitale overføringen, og at det låt mer levende for de få publikummerne som fikk være i Grieghallen.
Arne Nordheim ville fylt 90 år i år. En nytolkning av Stormen er en ypperlig måte å hylle ham på. Jeg skulle bare ønske resultatet var bedre enn dette.