Norges manglende bevissikring svekker rettssikkerheten
Norge er fundamentert på en sammenveving av rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Uten rettsstaten råder vilkårlighet og den sterkestes rett. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) pålegger staten å avstå fra overgrep. Staten skal dessuten stå som garantist for menneskerettighetene ved å motarbeide lovløshet.
Ingen skal utsettes for lovbrudd eller fristes til å bryte loven. Straffrihet ved lovbrudd er en svøpe over samfunnet. Det har også en egenverdi å få klarlagt hva som har skjedd. Sannhet og menneskelig verdighet henger sammen. Samfunnet straffer for å hindre at samfunnsmedlemmene gjør det selv. Gatens justis er hard, ikke minst overfor de svake.
De to fundamentene for rettslige avgjørelser er loven og faktum. Loven ligger fast fra sak til sak – selv om det kan finne sted en rettsutvikling over tid. Faktum varierer fra den ene saken til den annen. Faktum i den enkelte sak ligger fast i den forstand at det forventes å speile sannheten.
Den straffbare handlingen ligger fast Strafferetten bygger på at den straffbare handlingen hører fortiden til. Den straffbare handlingen ligger derfor fast i fortiden som uforanderlig. Det er en etterforskningsoppgave å avdekke og belyse det som har passert.
Nærhet i tid og rom gjør det sedvanlig enklere å rekonstruere det som har skjedd. Tekniske spor er mindre tæret av tidens tann eller «overskrevet» av nye forhold. Minnet er friskere for de impliserte og mulige vitner. Nærhet i tid og rom er også viktig fordi egeninteresser kan påvirke folks erindringsbilde – noen kan ønske å benekte eller fortrenge det, andre å fortegne det.
Alle relevante forklaringer bør sikres snarest mulig og før de kan påvirkes utenfra. Tiltaltes «forklaring» i en straffesak står i en særstilling. Tiltalte har intet ansvar for å bevise sin uskyld, eller for å forklare seg i det hele tatt. I Norge har tiltalte også en lovfestet rett til å forklare seg usant. Samfunnet må bevise tiltaltes skyld, og tvil skal komme tiltalte til gode.
Dagens rike Norge skriver ikke ned rettslige forklaringer og foretar heller ikke lydopptak av dem ”
Åpner for manipulasjon
Hovedregelen i europeisk straffeprosess er at forklaringer som bevis bare fremføres én gang. Retten sikrer seg da en nøyaktig registrering av hele forklaringen. Dersom det senere skulle komme noe nytt til, kan en avgitt forklaring suppleres på det eller de nye punktene. Det er intet som taler for at man oppnår en sannere rekonstruksjon av faktum ved at noen får forklare seg mer enn én gang.
Adgang til å gi en helt ny forklaring, slik det norske rettssystem har, åpner for manipulasjon av det faktum som ligger fast i fortiden. Det kan virke rettsfornektende for en tiltalt, samt for fornærmede og pårørende. Bevisst eller ubevisst tilpasning av ny forklaring kan skje så vel til domstolens tidligere vurderinger i saken, som til andre aktørers forklaringer.
For en svak tiltalt kan – særlig i saker med flere tiltalte – de mulighetene som vårt straffesystem gir for tilpasning av rettslige forklaringer, innebære at vedkommende ikke får den rettferdige rettergangen som kreves etter EMK artikkel 6. For ofre og pårørende kan de mulighetene som vårt straffesystem gir for tilpasning av rettslige forklaringer, bety at de ikke får den beskyttelsen mot lovbrudd som EMK foreskriver.
Bevis må sikres
Rettssikkerhet krever at rettsstaten sikrer bevis. Den gang Norge var fattig, sikret vi bevis ved at rettslige forklaringer ble skrevet ned.
EMK fordrer at en sak kan kreves behandlet i minst to instanser. Det forplikter rettsstaten til å sikre at førte bevis i saken ligger fast. En domfelt har rett til å få vur
dert den strafferettslige betydningen av de foreliggende bevisene av en høyere domstol, eventuelt en rett til å supplere tidligere fremførte bevis med nye eller andre som ikke tidligere var tilgjengelige eller kjente for den domfelte. Bevisene slik de ble ført for første instans, ligger til grunn for overprøvingen. Dette innebærer at overprøving blir avgrenset til det eller de springende punktene. I Norge innebærer overprøving fortsatt at bevisene for faktum finnes på nytt.
En rettskraftig dom kan være uriktig. Rettssikkerhet krever at en «avsluttet» straffesak kan gjenåpnes – i første rekke når det foreligger en ny omstendighet eller et nytt bevis som kan lede til en gunstigere avgjørelse for siktede. Avgjørelse om gjenåpning treffes av Gjenopptagelseskommisjonen – et etterforskende organ utenfor domstolsapparatet.
Det er ingen frist for å begjære gjenåpning av en straffesak. Da blir rettsstatens sikring av bevis fra tidligere behandling av saken tvingende nødvendig. Om bevis ikke er sikret, kan terskelen for gjenåpning bli for høy fordi en sak uten bevis vil lede til frifinnelse uavhengig av siktedes skyld. Frifinnelse på grunn av manglende bevissikring er stikk i strid med kravet til rettssikkerhet for ofre og pårørende.
Norge i særklasse akterutseilt
Rettslige forklaringer kan sikres ved at de skrives ned eller ved lydopptak. Dagens rike Norge skriver ikke ned rettslige forklaringer og foretar heller ikke lydopptak av dem. Det betyr at vår ordning ikke iva
retar rettssikkerheten. Økonomiske hensyn har hindret en endring. Norge er i dag i særklasse akterutseilt i Europa hva bevissikring angår. Andre lands jurister tror nærmest at de hører feil når det berettes om norsk manglende bevissikring.
Vår norske ordning med manglende sikring av bevis i straffesaker, representerer – som jeg ser det – også en mangel ved det byggverket som den norske rettsstaten utgjør. Det er ikke derved sagt at Norge i dag ikke er en rettsstat, men mangelen er alvorlig og uverdig for et land med alle muligheter til å opprettholde rettsstaten.