Russlands krig mot Ukraina er Natos største utfordring
Når lederne av Natos medlemsstater samles til sitt neste toppmøte 14. juni, vil det være syv år, tre måneder og 25 dager siden Russland startet sin væpnede aggresjon mot Ukraina da de i februar 2014 med en militær operasjonen tok en del av ukrainsk territorium – halvøya Krim.
Alle senere manifestasjoner av den aggresjonen, inklusiv den siste som er uten presedens, nemlig oppbygging av russiske tropper langs Ukrainas grense, har vist at Russlands mål ikke begrenser seg til Krim eller andre deler av Ukraina. Målet er å ødelegge hele den ukrainske staten og underlegge seg befolkningen på 45 millioner.
Et uavhengig og fritt Ukraina er en av hjørnesteinene for den europeiske sikkerhetsordenen ”
Problemet må løses
Ukraina har skuffet Kreml ved å knuse disse planene og har overrasket selv mange av sine partnere ved sin motstandsdyktighet mot en angriper som har en av verdens sterkeste hærer og en fullstendig mangel på skrupler hva angår metoder for krigføring.
Men problemet er fortsatt der og kan ikke forbli uløst i all fremtid. Denne krigen, ført av verdens største stat, er den største uløste sikkerhetsutfordringen det euroatlantiske partnerskapet og alle dets enkeltmedlemmer står overfor.
Hvis man bygger en perfekt båt, men etterlater et lite hull i den, gir naturens lover knapt løfte om en trygg seilas for den båten. Sikkerhetslovene er ikke annerledes.
Den europeiske sikkerheten er udelelig. Et uavhengig og fritt Ukraina er en av hjørnesteinene for den europeiske sikkerhetsordenen. Dette sikkerhetsvakuumet i selve hjertet av det europeiske kontinentet er den viktigste drivkraften for Russlands planer om å beseire Ukraina.
Derfor er det slik at de europeiske allierte som i dag rettferdiggjør sin motvilje mot å få fart på et Nato-medlemskap for Ukraina ved å vise til frykten for å provosere Russland, gjør nøyaktig det motsatte.
Felles kultur og historie?
Man kan ikke ta seriøst disse argumentene om at Ukraina ikke bør bli med i Nato fordi landet er hellig for Russland på grunn av felles historie, eller kultur, eller «broderlandsforbindelser», eller noe lignende.
Kievs statlige tradisjoner er langt eldre enn Moskvas (det kan våre vikingforfedre fortelle oss), ukrainsk og russisk kultur er fjernere fra hverandre enn de nordiske landenes kultur er, og Kreml er ikke blitt overbevist om å stanse aggresjonen mot Ukraina selv etter at over 14.000 ukrainere er blitt drept av dem som utga seg for å være deres «brødre».
Men det stemmer at Ukraina kan være svært viktig for Russland. For når Ukraina står frem som en sterk økonomi med en enda mer effektiv forsvarsevne som fullt integrert i Natos felles forsvarssystem, vil Russland kunne kvitte seg med sine imperialistiske illusjoner, noe som vil gi en enormt positiv påvirkning på landets fremtidige utvikling.
Ukraina i Nato vil være en hjelp til å omforme Russland til en mye mer pålitelig og interessant partner for alle dem i Europa som snakker om viktigheten av å ha et godt forhold til Moskva.
Nato må gjøre som lovet
Til syvende og sist må vi ikke glemme det som ble bestemt allerede for 13 år siden, på toppmøtet i Bucuresti i 2008, at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer i Nato. Historiens sterkeste og mest vellykkede allianse må levere på tilsagnet.
Så lenge menneskelige samfunn eksisterer, vil de alltid stå overfor utfordringer. De lærde forteller oss at jo tidligere en spesiell utfordring blir identifisert, jo bedre er sjansene for å finne et effektivt svar på den utfordringen – og dermed også for samfunnets vekst. Mens manglende evne til å finne slike svar fører til samfunnets oppløsning.
Det eksisterende sikkerhetsvakuumet i Europa er en klar utfordring for hele det euroatlantiske partnerskapet som inntil nylig har vist seg å være et høyst vellykket og kreativt samfunn forent av felles verdier, ikke brutt opp av motstridende interesser.
Det er på høy tid at det euroatlantiske partnerskapet begynner å handle og oppfyller sitt ansvar for fred og stabilitet på det europeiske kontinentet.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.