Det virker nesten tilfeldig hvem som blir kastet ut
Idag, mandag, starter den siste rettssaken mellom Mustafa Hasan (18) og Utlendingsnemnda (UNE). Etter en ungdomstid med barnevernet og konstant usikkerhet risikerer han å bli sendt til et fremmed land han ikke kjenner kulturen til.
Mustafas sak illustrerer særlig tre ting: Mange asylbarn uten foresatte i Norge opplever systematiske rettighetsbrudd UNES rettspraksis stemmer ikke alltid overens med lovverket vårt Lengeværende barn som mister oppholdstillatelsen sin, er ønsket av lokalbefolkningen her hjemme.
Både vi og Mustafa er russ i år. Vi har alle tre vitnemål i lommen og fremtidsdrømmene klare. Men én av oss vet ikke om fremtidsdrømmene blir virkelighet.
Mustafa har aldri gjort noe kriminelt. Likevel straffes han for en feil begått av noen helt andre mennesker enn han selv.
Bodd her i 13 år
Mustafa har like sterk tilknytning til Norge som oss. Hele kommunestyret i Asker vil at han skal bli. Han har bodd her i 13 år. Til tross for alt dette mente én nemndleder i UNE at et innvandringsregulerende hensyn skulle veie tyngre.
Og dermed måtte Mustafa enten dra eller anke dommen. Nå risikerer han å måtte betale enda noen hundretusener av kroner. Kroner han ikke har lov til å tjene selv, for han har jo ikke arbeidstillatelse.
Bare de lengeværende barna som har ressurser nok rundt seg til å få i gang en innsamlingsaksjon, kan i praksis anke utvisningsvedtak. Det kaller ikke vi for rettssikkerhet.
Dette er ikke bare snakk om Mustafa. Dette er snakk om en struktur i UNE som fører til ulike utfall for barn i like situasjoner. Folket har igjen og igjen vist at vi er for en mer barnevennlig politikk enn den som praktiseres.
Ordentlig oppvask
I 2014 grep regjeringen inn fordi UNE ikke behandlet lengeværende barn etter Stortingets intensjon. Det samme gjaldt i 2017 med enslige asylsøkende barn. Likevel lar
UNE fortsatt innvandringsregulerende hensyn veie tyngre enn barnets tilknytning og sårbarhet i utvisningssaker. Det strider mot Stortingets uttalte ønske og FNS barnekonvensjon. Vi mener det er en dissonans mellom den folkelige viljen og lovverket på den ene siden og UNES rettspraksis på den andre.
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har dømt Norge på dette før. Det sies at barnets beste skal tas hensyn til etter de er fylt 18 år, i utvisningssaker av lengeværende barn uten foreldre i Norge. Det vil altså si at Mustafas tilknytning til Norge skal ses uavhengig av foreldrenes gjerninger.
Denne saken er mye større enn én enkelt askerværing som blir tvangssendt til et fremmed land uten muligheter. Nå er det på høy tid med en ordentlig oppvask i måten vi behandler saker som Mustafas.
Det er på høy tid med en oppvask ”