Ni verk av Nordheim du bør kjenne til

Norges store samtidskomponist ville fylt 90 år 20. juni. Dette er verkene som satte spor.

1. Epitaffio, 1963/1977

Nordheims store gjennombrudd er dette elektroakustiske verket for orkester og lydbånd. Mystisk, magisk og eksistensielt, og fortsatt et relativt hyppig spilt verk siden premieren i 1964. Stykket er preget av store klangflater, og elektroniske elementer fra lydbånd integreres i orkestermusikken. Epitaffio betyr «gravskrift» og tar utgangspunkt i diktet Og plutselig er det kveld av Salvatore Quasimodo. Skal du kun kjenne ett verk av Arne Nordheim, så er det dette.

2. Solitaire, 1968

Nordheim skrev musikk i mange sjangere, men det er de elektroniske arbeidene fra slutten av sekstitallet som gjorde ham unik i norsk sammenheng. Avanserte lydstudioer trakk ham til Polen, til Studio Experymentalne i Warszawa, der han blant annet jobbet frem Solitaire fra opptak av diktopplesninger. Dette klirrende, glitrende lydlandskapet, toppet med en elektronisk bearbeidet sangstemme, ble urfremført på åpningen av Henie Onstad Kunstsenter.

3. Eco, 1968

Eco er et rent akustisk verk skrevet for orkester, barnekor og to sopraner og baserer seg også på dikt av Quasimodo. Selv om verket ikke inneholder elektronikk, får Nordheim orkesteret til å låte elektronisk flere steder, et grep han også tok med seg videre. Menneskestemmene er fremtredende med både svevende solomelodier og kakofoniske clusterklanger, og selv om formspråket er eksperimentelt, låter det likevel utpreget romantisk og menneskelig. Verket fikk Nordisk råds musikkpris i 1972.

4. Listen, 1971

Listen er et av Nordheims få solo pianoverk, bestilt av NRK og tilegnet pianisten Elisabeth Klein. Det er også et klangbasert stykke som gjør bruk av instrumentets ytterpunkter: Toner i toppregisteret og bunnregisteret, kraftige utbrudd og hviskende pianissimo, og ikke minst lyden av selve instrumentkassen og hvordan den vibrerer mellom tonene. Et sært stykke musikk, ifølge komponisten selv, som siden la til elektronikk og brukte stykket som brekkstang for å undersøke Beethovens Klaversonate op. 111 på 2007-platen Nordheim-beethoven-nordheim med Einar Steen-nøkleberg. 5. Stormen, 1979

«Jeg arbeider alltid med det samme stykket», sa Nordheim en gang, og det er ikke så vanskelig å høre. Nordheim fikk fort en særegen, lett gjenkjennelig klang, som også høres i Stormen, Shakespeares drama omgjort til ballett av Glen Tetley. Her er elektronikk og naturlyder som fuglesang og bølgeskvulp, og dessuten frempek til Nordheims senere, mer romantiske stil, med lengselsfulle melodier og klassiske treklanger. Et viktig Nordheim-verk som ga anerkjennelse både ute og hjemme, og en milepæl i norsk balletthistorie.

6. Tenebrae, 1982

Celloverket Tenebrae ble bestilt og urfremført av ingen ringere enn den russiske stjernecellisten Mstislav Rostropovitsj. Verket er en oppvisning i romantisk ekspressivitet i moderne klangdrakt og er delvis inspirert av den fiktive komponisten Leverkühns «Cantata» fra Thomas Manns roman Doktor Faustus. Tenebrae låter skremmende vakkert i de rette hender, som et innblikk i det ukjente rommet mellom liv og død.

7. Wirklicher Wald, 1983

Nordheim er kanskje kongen av pling-plong, men sannheten er at orkesterverkene utover åtti- og nittitallet ble stadig mer melodiske og harmoniske, med tunge innslag av senromantikken som minner om for eksempel Gustav Mahler. Wirklicher Wald for kor, cello og orkester er et godt eksempel. En ekstremt uttrykksfull komposisjon som hele tiden balanserer «mellom poesi og katastrofe», et uttrykk Nordheim selv brukte.

8. Draumkvedet, 1994

Norsk folkemusikk var aldri en stor inspirasjonskilde for Nordheim, som heller rettet oppmerksomheten sin utover mot verden. Nordheims versjon av middelalderballaden Draumkvedet er da heller ikke særlig tradisjonsbundet, men noen folkemusikkelementer har sneket seg inn, og slik skiller det seg tydelig fra det klassiske Nordheim-uttrykket. Sceneproduksjonen Draumkvedet ble urfremført under OL på Lillehammer i 1994.

9. Fiolinkonsert, 1996 Fiolinkonserten ble skrevet for Arve Tellefsen, og det er et notorisk vanskelig stykke for solisten å spille. Det er fylt med klassiske «Nordheim-dryss» i orkesteret, og fiolinstemmen beveger seg hyppig mellom ytterpunktene, fra de tynneste, stilleste tonene i toppen, til hissige utbrudd i dybden, gjerne i samme frase. Det er også et emosjonelt verk, melankolsk uten å være dystert.