Flere burde fått glede av denne forestillingen
Ungdommer, dansekunstnere og Nationaltheatrets skuespillere pakker seg inn i plast foran et lite knippe mennesker. Slik blir det nydelig teater av.
Det er dager da man føler seg utvalgt når man går på teater. Fredag ettermiddag var en slik dag. Vi var bare ti mennesker som fikk plass på premieren på Utopia – et drømspel fra Tøyen. Etter åtte forestillinger gjennom helgen, tas forestillingen av plakaten.
Ingen vet om den vil bli satt opp igjen. Utopia var likevel en viktig teaterhendelse.
Det er første gang på lenge at Black Box Teater og Nationaltheatret samarbeider om en forestilling. Og ikke nok med det, teateret har flyttet til 11. etasje i Økernveien 9. Manuskriptet og scenografien er skapt sammen med lokal ungdom, og tenåringene er også med og spiller.
Det kan lett bli kleint når skuespillere skal lage teater om hvordan «virkelige ungdommer på Tøyen har det». Men nei, Utopia er en av de fineste tingene jeg har sett på lenge. Det er derfor skikkelig trist at forestillingen er for de få.
Det hele starter med at vi står på Tøyen torg med hvert vårt visir. Plastskjermen farger torget rødt. En mann med hodet surret i plast begynner å finne på historier knyttet til menneskene på torget. Grønnsakhandleren, de gamle damene med smoothien, plutselig får vi en hel improvisert mytologi om bydelen.
Vel oppe i 11. etasje er det som å gå inn i en hemmelig klubb. Skuespillerne er pakket inn i plast og geleider oss til hver vår badevaktstol. Hver stol har sitt eget vindu ut mot byen. Dette er vår drømmealkove.
Vi kryper inn under stolen og skuespillerne begynner å hviske drømmer inn i øret vårt. I bakgrunnen sitter komponist Julian Skar og spiller popjazzelektronika. Publikum blir bedt om å klatre opp på stolen. Forestillingen kan begynne.
Nydelig og komisk plastdans
Utopia – et drømspel fra Tøyen er laget av koreograf Maja Roel og dramatiker Toril Solvang. De har spesialisert seg på å sette vanlige mennesker og proffe dansere
sammen til et sømløst kunstverk. I Vi var
her fra 2018 plasserte de fem generasjoner på scenen, og lagde en forestilling om aktørenes livshistorie. Da som nå, var det vanskelig å se forskjell på proffe og amatører.
Det er som om de finner et felles bevegelsesspråk, og det er nydelig å se på!
I Utopia blir skuespillere, dansere og ungdommer til vandrende skulpturer pakket inn i plast. De er bølger, fabeldyr og krabbelignende vesener. Det er noe litt komisk, men også veldig vakkert, over de store plast-opptrinnene.
Danserne bruker heller ikke bare 11. etasje, men beveger seg utover hele torget, som vi ser i fugleperspektiv. For ja, denne forestillingen handler ganske mye om Tøyen som sted. I forkant har ungdommer fra Tøyen delt drømmene sine til dramatikerne, og de har malt malerier som er en del av scenografien.
Alle bildene er av Tøyen Torg, men med ett fremmedelement. Det er en erkeengel, planeter – eller La Sagrada Família. Det siste bildet sitter i meg ganske lenge. La Sagrada Família er den spanske basilikaen som aldri ble ferdig. Her er den plassert oppå tøyenblokka.
Utopia for de få
Det er imidlertid litt vanskelig å forstå hvem Utopia- et drømspel fra Tøyen er laget for. Er det ungdommen selv, lokalbefolkningen – eller kulturarbeidere?
På premieren var alle hvite kulturtanter som meg selv, med overpriset kaffe i hånden og neste ballettforestilling i blikket. Ikke så rart, for stykket er lite markedsført i lokalmiljøet. Du skal ha en nøye kuratert facebookfeed for å få det med deg at det skjer.
Slik blir den et ufrivillig symbol på byutviklingen på Tøyen: Reservert for nyinnflyttede kulturarbeidere. Utopia burde vært åpen for flere.