Frank Rossavik: Noen nedrevne Pride-flagg bekrefter en oppsiktsvekkende seier
Pride er symbolet på en oppsiktsvekkende seier. Noen nedrevne flagg bekrefter bildet.
Neste år er det 50 år siden homoseksualitet ble lovlig i Norge. Homofili var en psykiatrisk diagnose så sent som i 1977. Kirken var helt mot liberaliseringen – og slett ikke alene. På mindre enn 50 år er nesten alt endret hva rettigheter og aksept angår. Homofile kan til og med gifte seg i Den norske kirke, om det skulle være et ønske. Stadig flere oppdrar barn.
Nå kan selv den sterkt konservative pinsebevegelsen være i ferd med å åpne. Teologiprofessor og pinsevenn Terje Hegertun oppfordrer i en ny bok frikirkelige miljøer til å endre holdning til homofili. Pinsepastor Marit Landrø forteller i Vårt Land om at hun iblant møter homofile, pinsekarismatiske ledere i sjelesorgrommet.
De årlige Pride-paradene i norske byer og bygder er blitt folkefester som bare overgås av 17. mai. Særlig i Oslo er Pride blitt en massemønstring. I 2018 og 2019 skal rundt 250.000 ha deltatt i toget eller som tilskuere.
I fjor ble festivalen selvsagt tatt av pandemi. I år – denne helgen – er Oslo Pride nedskalert, dels digital, dels fysisk. Den store paraden måtte igjen avlyses.
Nesten alt er endret på mindre enn 50 år. Men det kan snu. ”
Trist hærverk
Jeg skrev at «nesten alt» er endret. Noe endres trolig aldri helt. Fortsatt kan homofile bli utsatt for mobbing og hatkriminalitet.
Dessuten har transpersoner, tross fremgang de siste årene, fortsatt mye igjen av rettighetskampen. Og av veien frem til sosial aksept på det nivået homofile nyter godt av.
Men det er verdt å ta en fot i bakken og tenke over hvor mye som har beveget seg.
Selvsagt er det trist når noen river ned eller tenner på regnbueflagg, om det nå er av hat eller i protest mot hva de hevder er misbruk av kommunale flaggstenger. Men det finnes mange regnbueflagg der ute – også i butikker, der eierne både vil vise støtte og tjene penger.
Skarp kontrast til 80-tallet
Kulturelt har vi homofile vunnet. Vi kan leve med at noen tapere i samme kamp river ned flagg. Mange kjøper flagg for å støtte.
Vi bør også kunne leve med at ikke alle kommuner vedtar å bruke sine flaggstenger til regnbueflagg.
Jeg «kom ut» tidlig på 1980-tallet. Da var homofili nokså nylig blitt lovlig og friskmeldt. Vi utgjorde i høy grad en subkultur. Mer presist en kultur som la større vekt på fest og sex enn de fleste andre kulturer. Det var gøy, men også midt i aidsepidemien. Jeg opplevde aldri åpenbar diskriminering eller mobbing, men full sosial aksept var det ikke snakk om.
Har skiftet kurs
Så kom en lang periode der det handlet om «å få lov til å være så like de heterofile som overhodet mulig», som Bjarne Melgaard sa til Dagbladet i 2011. Den homofile kunstneren sa det med et sukk.
Partnerskapsloven var tung å kjempe frem, felles ekteskapslov lettere.
Dette var en periode der alle skulle bli som Bent Høie, så å si. Mange lyktes også.
Vi slapp inn i mainstream. Ikke bare det, Pride-paradene er blitt svært manges store markering av kjærlighet og mangfold.
Samtidig har det som før kaltes homobevegelsen, og nå kaller seg den skeive bevegelsen, skiftet kurs. Det handler ikke lenger om å få lov å være mest mulig som heterofile, fordi naturens luner (dessverre eller heldigvis) gjorde oss annerledes.
Snur trenden?
Det som kalles skeiv teori, er langt mer offensivt. Budskapet er at seksualitet og kjønn er flytende saker, mye opp til hvilke sider av seg mennesker vil dyrke.
Litt paradoksalt har gjennombruddet for denne tenkemåten i bevegelsen skjedd de siste årene, parallelt med at Pride for alvor vokste frem som folkefest og KristenNorges motstand nesten forsvant.
Kanskje betyr det at også skeiv teori raskt glir inn i mainstream. Eller at motkreftene nå vil styrkes igjen.
Det gjenstår å se, men akkurat nå er Pride symbolet på en seier vel ingen våget å se for seg i forrige århundre.