Pandemien har vist forskjellene mellom Danmark og Norge
Rekken av observasjoner på bakgrunn av det siste halvannet års pandemi vil være mangslungne og varierende. For min egen del, som nordmann bosatt i Danmark, har pandemihåndteringen i Norge og Danmark virket som et forstørrelsesglass på noen av forskjellene mellom våre to ellers så like samfunn.
Pandemien har skapt en helt ny og redusert bevegelighet mellom de nordiske land. Særlig for det skandinaviske forholdet har dette vært en hard prøve. Det skandinaviske brorskap har flere ganger slått sprekker. Fri bevegelse og passfrihet ble kastet på dør før vi ante det, og norske myndigheter stoler ikke på vaksinepass utstedt av danske myndigheter.
Det startet likt
Det startet ganske likt: Danmark stengte ned samfunnet, litt senere gjorde Norge det samme. Mens Sverige kjørte sitt eget opplegg, var den danske og norske pandemihåndteringen svært lik.
Ettersom nedlukking er blitt til gjenåpning, har forskjellene begynt å materialisere seg i større og større omfang. Danskenes testregime har holdt landet nokså åpent i lang tid nå. Denne uken vil Danmark være tilbake til noe som minner veldig om et pre-koronasamfunn.
For å forstå forskjellene må vi se på noen fenomener som har formet folkene og
politikerne i landene.
Eneveldet skapte en sterk stat
Den danske staten springer ut av en ganske annen tradisjon enn vår egen. Det danske eneveldet fra 1660–1849 skapte en svært sterk stat.
Da makten, ved Grunnloven av 1849, ble flyttet fra kongen til Folketinget og regjeringen, fulgte et svært toppstyrt maktapparat med. Et system som selvsagt har gjennomgått store forandringer. Men ikke desto mindre har danske regjeringer større spillerom overfor den lovgivende forsamling enn hva vi har i Norge.
Et godt eksempel på dette er regjeringens mulighet til å utlyse nyvalg. Oppløsningsretten betyr at det ikke bare er Folketinget som kan kaste en regjering de ikke liker. En populær regjering kan også straffe en upopulær opposisjon.
Den norske regjeringen lever derimot utelukkende på Stortingets nåde. Dersom den skulle bli kastet, må man inngå nye styringskonstellasjoner frem til neste stortingsvalg.
Det finnes ingen mulighet for å kaste kortene og begynne på nytt. Det norske systemet tvinger altså frem kompromisser, mens det danske legger til rette for konflikt og intriger.
«Nordens texanere»
Det er ikke bare på konstitusjonelt nivå at de to landene er forskjellige. Også folkene har vist klare forskjeller.
Danmark har åpnet opp igjen for breddefotballen og kulturinstitusjonene og latt befolkningen komme tilbake på jobb. Dette er ikke bare et uttrykk for en stat som vil være snill med folk. Det er også et symptom på en befolkning som har en svært sterk individualistisk tilnærming til samfunnskontrakten.
Danskene er ofte blitt omtalt som «Nordens italienere». Personlig synes jeg «Nordens texanere» er en mer treffende sammenligning.
Den danske folkementaliteten har en høyere grad av mistro til maktapparatet, og individuelle frihetsrettigheter står sterkt i Danmark. Det danske paradokset er at dette har sitt motstykke i en svært sterk og toppstyrt politikk.
Ønsker du for eksempel å gjennomføre en grunnlovsendring i Danmark, må du ikke bare gjennom flere valgperioder, du skal også få folkets samtykke ved folkeavstemning. Den danske grunnloven er derfor kun blitt endret fire ganger siden 1849. Det kan være svært gode grunner for at en mer kompleks og «besværlig» prosess er nyttig i et politisk landskap hvor politikernes hang til makt og opportunisme er større.
Krevde sin frihet tilbake
Danmark kunne altså ikke fortsette å være stengt fordi befolkningen rett og slett ikke ville gå med på det lenger. De har krevd sin frihet og sitt liv tilbake, og den danske opposisjonen har vært en pådriver for at regjeringen skulle åpne mer opp.
I Norge har opposisjonen ofte ivret etter strengere tiltak. Det danske testregimet har vært ekstremt omfattende og sørget for at landet nå har vært åpent i flere måneder. I Norge har man ikke behøvd å innføre noe lignende. Folk har uansett sittet pent og pyntelig hjemme og ventet på at pandemien skulle gå over.
Danmarks og Norges pandemihåndtering har for meg klargjort disse forskjellene. Hvor den norske linje og mentalitet baserer seg på «17. mai-nasjonalisme», diplomatisk politikk og en tilbøyelighet til overformynderi, baserer danskene seg på brytninger og konflikt. Brytning mellom borgere, brytning mellom borgerne og staten og brytning mellom regjeringen og Folketinget.