Når virkeligheten blir en «no-go zone»
INorge har vi et sterkt sosialt samhold. Her er tryggheten stor og forskjellene små. Vi blir ivaretatt fra vi er barn og går på skole til vi er pleietrengende og bor på eldrehjem. Ordet er fritt. Individet er ukrenkelig. Alt i alt er den norske modellen prektig. Men den overlever bare så lenge vi orker å forsvare den.
For norske barn verves til terror. Ungdomsvolden blir grovere. Mister vi tryggheten? Forskjellene blir større. Segregeringen øker. Mister vi fellesskapet?
Nordmenn er traumatiserte av langvarig fred. Vi kjenner bare trygghet og fellesskap. Spørsmålene jeg nettopp stilte, kan derfor virke fjerne og ubehagelige.
Likevel er det avgjørende at vi trosser ubehaget og erkjenner at vi står overfor utfordringer.
Rimelig å konfrontere
For når virkeligheten blir en no-go zone som vi ikke tør å tre inn i, etterlater vi et vakuum som utnyttes av negative krefter. Reagerer vi ikke klekkelig på ungdomskriminaliteten, så vil unge kriminelle utnytte myndighetenes fravær, og vi får flere gjengangere.
Engasjerer vi ikke unge i våre grunnleggende samfunnsverdier, så vil religiøse fundamentalister fylle tomrommet og forkynne sine tankegods til dem i stedet. Men at disse utfordringene henger sammen med multikulturalisme, har gjort det vanskelig for tilbakeholdne nordmenn å gripe inn.
Vi anser det som usolidarisk å drive kulturstrid mot medborgere. Likevel har disse medborgerne selv valgt å komme til et fjerntliggende land for å ta del i våre friheter og vår materielle velstand.
Da er det også rimelig at de konfronteres med verdiene som er avgjørende for samfunnsmodellen vår.
Blind altruisme
Solidaritet er en edel ting. Det hever oss over det egoistiske selvet. Det kan koste penger, men gjør oss rikere på det som egentlig betyr noe.
Oljen gir oss penger i statskassen, men få investeringer gir avkastning lik nestekjærligheten, som genererer varme, trygghet og fellesskap. Derfor bør vi fortsette å være solidariske.
Men solidaritet må ikke føre oss inn i et toleransens paradoks, hvor vi tolererer det intolerante. Om politikken man fører, gjør det offentlige rom mer utrygt, så er man ikke solidarisk.
Om politikken man fører, leder til at ord møtes med steinkasting i stedet for andre
Disse medborgerne har selv valgt å komme til et fjerntliggende land for å ta del i våre friheter ”
ord, så er man ikke solidarisk. Om flyktninger kommer til Norge på grunn av religiøs eller kulturell intoleranse i hjemlandet, men konfronteres av miljøer med den samme intoleransen her også, fører man ikke en solidarisk politikk.
Løsningen i midten
Utfordringene vi står overfor, er ikke røde eller blå. De er hverken sosialistiske eller borgerlige. Skal man få en omveltning av den negative samfunnsutviklingen, så krever det vilje fra begge sider av det politiske spekteret.
Derfor bør stortingspartiene sette det politiske spillet på pause for å samarbeide om nye løsninger.
Og det er mulig å få til. I sosialdemokratiske Danmark gjennomføres en tverrpolitisk plan mot parallellsamfunn. Med planen er de kompromissløse om egne verdier for å sikre neste generasjon like mye velferd og friheter som borgerne har i dag. Her kunne Norge tatt etter.
Dessuten har vi stortingsvalg til høsten. Folk har da en mulighet til å ansvarliggjøre sine politikere. Og politikerne har et ansvar for å rekke hånden ut til hverandre, leie hverandre om de må, og møte virkeligheten de altfor lenge har oversett.