Andreas Slettholm: Tiden leger ikke alle sår. Men den er i ferd med å gjøre noe med det politiske tabuet rundt 22. juli.
Tiden leger ikke alle sår. Men den er i ferd med å gjøre noe med det politiske tabuet rundt 22. juli.
Debatten om 22. juli-terroren har tatt noen viktige steg fremover i år. Kanskje startet det med historiker Hallvard Notakers bok om Arbeiderpartiet og 22. juli, som kom i februar. Den handlet ikke minst om det skrikende savnet etter et mer politisk oppgjør. Som i all hovedsak dreide seg om å peke på deler av Fremskrittspartiet og dets omland.
Også AUF har gitt ut bok. Og tidligere SV-er Snorre Valen. Tonje Brenna, tidligere generalsekretær i AUF. Ali Esbati, som også var på Utøya.
Bøkene er alle en slags politisering av 22. juli. Det innebærer at terroren settes inn i en bredere ideologisk sammenheng. Med berøringspunkter blant annet med deler av Fremskrittspartiet.
Det er en tilnærming som det i årene etter 2011 ble advart mot. Og som statsminister Jens Stoltenberg aktivt valgte bort, til fordel for en nasjonal, felles sorgfortelling.
Så har diskusjonen pågått på et vis likevel.
Men i flere medieoppslag denne våren er tonen mer konfronterende fra Arbeiderpartiet. Tonje Brenna mener Høyre har unnlatt å ta ansvar for hele denne debatten. Ap-leder Jonas Gahr Støre har skrevet om det han mener er en manglende bevissthet rundt 22. juli fra høyresiden.
Den årelange etterlysningen av et «oppgjør med holdningene bak 22. juli» er i ferd med å få retning og innhold.
Berøringsangsten letter
Vel så interessant er det som skjer på høyresiden.
Statsminister Erna Solberg «kan forstå» dem som mener at oppgjøret med Anders Behring Breiviks politiske ideer ble ufullstendig.
Og spesielt ungdomspolitikerne har åpnet opp og snakket om 22. juli.
Tidligere Unge Høyre-leder Sandra Bruflot vedgikk i Morgenbladet en «berøringsangst herfra til månen» om temaet. Derfor hadde hun i praksis overlatt arenaen til AUF. Ikke så mye av vond vilje som av redsel for å tråkke feil. Resultatet var uansett at AUF ble stående mer eller mindre alene med ansvaret for den politiske samtalen om 22. juli.
Uenige og kritiske
For nettopp dette har nylig Unge Venstreleder Sondre Hansmark bedt om unnskyldning i Vårt Land. Og fått følge av Senterungdommen og Unge Høyre.
Sistnevntes leder, Ola Svenneby, har også påpekt høyresidens særskilte ansvar for å delta i debatten om ekstremisme etter 22. juli.
I Morgenbladet rettet han også en interessant kritikk mot Fremskrittspartiet. Retorisk spurte Svenneby om Frp kunne «med hånden på hjertet si at dere har hatt en oppriktig debatt om hvorvidt deres kommunikasjon har bidratt til en form for radikalisering».
En så klar kritikk har ikke vært ytret fra moderpartiets ledelse.
Fremskrittspartiet vil mene at de har hatt slike debatter.
I Morgenbladet trakk FpU-leder Andreas Brännström inn oppgjøret med partiets «nasjonalkonservative» som et eksempel på at Frp har forholdt seg til problemstillingene AUF har tatt opp.
Resonnementet kan man være uenig i. Men poenget er at det eksisterer en politisk uenighet. Nå pipler den opp i åpent lende.
For berøringsangsten fra høyresiden har åpenbart også dreid seg om en redsel for å havne i for dyp politisk konflikt.
Ikke bare med hverandre, men særlig med AUF.
Fortsatt like uhyrlig
Det er lett å snakke om handlingsplaner mot radikalisering og finansiering av ekstremismeforskning, slik regjeringen ofte gjør. Der finnes ingen kontrovers.
Men det ligger i sakens natur at de forskjellige partiene har forskjellige analyser av hvordan samfunnet skal
forholde seg til 22. juli, hva man kan lære og hvordan historien skal forvaltes.
En grunnleggende uenighet ligger i spørsmålet om hvilken rolle høyrepopulismen spiller for høyreekstremismen.
Det er langt vanskeligere. Både for dem som frustreres over at politiske motstandere ikke ser noen slike berøringspunkter, og for dem som er uenige med dem som ble rammet av høyreekstremismen.
Fortsatt er det dypt rystende å lese skildringene av det som skjedde på Utøya denne nattsvarte ettermiddagen. Om barn som måte ta seg av andre barn, som så bestevenner bli drept. Om Ina Libak, den senere AUF-lederen, som ble skutt på kloss hold etter å ha gjemt seg bak et piano. Hun klarte å flykte, løpende, mens hjertet pumpet blod ut av kulehullene.
Det er like uhyrlig nå som for ti år siden. Og det går an å forstå at høyresiden har kviet seg for å være uenige om 22. juli og gå i debatt med noen som har opplevd noe slikt.
Ba ikke om enighet
Men man må gjøre det likevel. Akkurat som man må si det hvis man mener Frp har vært med på å dyrke frem et debattklima som bidrar til høyreekstremisme.
Den meningsbrytningen må få utspille seg mest mulig fritt. Det er selvsagt krevende. Men en avpolitisering av den største terrorhendelsen siden krigen er ingen naturlig tilstand.
For som flere av AUFs politiske motstandere nå har erkjent: AUF ba jo aldri om enighet. De ba om en diskusjon. Sakte, men sikkert kommer den.
Og 22. juli 2011 kan gå fra å være et politisk tabu til å bli et politisk uenighetsfellesskap.