Norges raskeste gir seg
16 år etter at hun tok sitt første NM-gull, har Ezinne Okparaebo (33) bestemt seg for at hun gir seg på toppnivå.
På Bislett har Ezinne Okparaebo hatt noen av sine største opplevelser i karrieren. Skuende utover arenaen hun kaller for «sitt Oval Office» er hun klar til å fortelle at livet som toppidrettsutøver er over. – Nå har jeg slått meg til ro med det, men det har vært en prosess. Jeg ville ikke gi meg for tidlig, så det er en prosess. Så kommer man til en erkjennelse at det er rett for meg. Nå gir jeg det fra meg, sier Okparaebo til VG.
Noe av det hun vil savne mest, er å suge til seg energi fra et tent publikum og å kjenne på nervene før en viktig konkurranse.
– Jeg skal ikke gjøre noen «crazy» ting bare for å føle på det, men jeg tror jeg vil savne det litt. En venninne av meg beskrev det som en gladiatorfølelse. Akkurat der og da handler det om liv og død, men i ettertid så er det bare en idrettsprestasjon.
Har lært mye
Hun sier selv hun ser tilbake på karrieren uten anger.
– Jeg er veldig fornøyd med det jeg har fått til. For min del var det alltid jeg som måtte «pushe» grensene. Det har vært mange opp- og nedturer, men samtidig har jeg lært mye om meg selv, sier sprinteren.
Sportslig sett var OL i London i 2012 noe av det aller største for Okparaebo. Da løp hun inn til norsk rekord med tiden 11,10 og var bare ni hundredeler fra en finale.
– En ting er medaljene og opplevelsene. Når jeg ser tilbake på det nå, så er det større enn da det skjedde. Det er nesten som at du har et mål og når du oppnår det, så tenker du selvfølgelig klarte jeg det. Når du får det litt på avstand, tenker du at det var veldig stort å løpe OL i London foran 70.000 tilskuere og løpe inn til personlig bestenotering og nesten en finale.
– Eller det å løpe på Bislett og få stående applaus. Og de medaljene jeg har tatt. Men alt i alt, når jeg møter noen som sier at «du er forbildet mitt» eller «du har inspirert meg» – det er det største for meg. Medalje er jo bare en ting. En rekord er noe som kan bli slått, men påvirkningskraften og at man har inspirert andre, det synes jeg er mye større, sier hun.
Får skryt av treneren
En som har hatt stor påvirkningskraft på Okparaebo, er Unni Helland.
– Hun var den første treneren min. Så har jeg hatt mange trenere siden det, men hun er mye mer enn en trener. Jeg føler hun alltid har vært der for meg og er en person man kan snakke med. Hun har vært en viktig person i friidretten og en viktig person for meg, sier Okparaebo.
– En gang kommer det, men det er klart man synes det trist. Hun har jo gitt seg før hun er blitt slått i Norge, men motivasjonen må du ha. Ellers får du ikke noe ut av det, sier Helland.
Etter deltagelse i OL i 2008, 2012 og 2016 må Okparaebo se sommerens OL fra sofaen.
– Jeg tror jeg skal klare det. Nå har jeg vært gjennom den prosessen i lang tid og har slått meg til ro med det. Da tror jeg det er lettere å kunne få det med meg og nyte det, sier hun.
– Kan det være at vi for eksempel får se deg i NM neste år?
Okparaebo bryter ut i latter, før hun svarer:
– Det er alltid det man hører om. Stafett er noe jeg kan gjøre for klubben for å «booste teamet», men for min del er satsingen på det høyeste nivået over.