Barnas borg
Har Oslos ordfører vært for usynlig? Eller vil sjakkspilleren og barne-forkjemperen bare gjøre jobben annerledes enn sine forgjengere?
Jøss, har vi en ordfører her i byen? Det hender jeg får høre den.
De siste 17 månedene har vært en seig strøm av vaksiner, karantener og Raymond Johansen på alle virusfrie flater. Oslo har savnet klemmer, konserter – og ordføreren. Hvor ble det av Marianne Borgen i alt mylderet?
– Folk har jo spurt hvor jeg har vært. Andre steder i landet har ordførerne vært mer synlige under pandemien. Jeg har nok ikke vært det.
– Burde du vært mer synlig?
– Det kan godt hende. Når vi setter oss ned og oppsummerer året, så bør vi kanskje se på dette. Hvordan folk har oppfattet ordføreren.
Mange har likevel dannet seg et inntrykk. Ord som raus, varm, samlende går igjen. Ligger det et ufullendt potensial her? Kunne hun vært den trøstende kraften Oslo hadde trengt under pandemien?
Hun blir taus.
– Jeg kunne sikkert vært det. Jeg har tenkt mye på det. Hvordan kan jeg være den som trøster og gir håp. Det kan godt være jeg burde vært flinkere. Dette er noe jeg kanskje ikke har klart godt nok.
Tror pragmatismen er blitt mindre. Mennesker reagerer ulikt i kriser. Marianne Borgen vet hvordan hjernen hennes fungerer. Da hun gikk gjennom de tomme gangene i Oslo rådhus i fjor vår og skrudde på lysbryteren, tenkte hun rolig, analytisk, nesten instrumentelt: Hva nå
Jobben hennes er todelt. Hun skal være Oslos gallionsfigur. Klippe snorer, ta imot gjester, stelle i stand festligheter. Alt dette forsvant i en dunst av Antibac. Den andre delen handler om å sikre demokratiet. Dette ble viktig nå. Hvordan styre Oslo fra en PC?
Grep ble tatt: Møtene ble kortere, men hyppigere, ITfolk ble satt i stand by og høyere makter takket for at papirløse systemer var på plass. Så kastet de seg ut i det.
Først kom tabbene, som på alle andre arbeidsplasser: Folk glemte at kamera var på. Under en spørretime lå en byråd og slang i en hengekøye, en annen satt i sengen blant dyner og puter, en tredje satt ute og røykte.
Hundrevis av timer senere oppsummerer hun status: Det gikk. Men ikke uten en pris.
– Noe har gått tapt. Vi har fattet de vedtakene vi burde fatte. Men dynamikken i diskusjonen er borte.
Hun forklarer: I politikken dominerer uenighetene debatten. Så er det pause. Du går ut i gangen, henter en kopp kaffe, snakker uformelt sammen over rekebaguettene. Og mekker videre: «Hvis du endrer den formuleringen, kan vårt parti gå med på dette.»
På hjemmekontor tygger man som kjent alene. – Konsensusen om de store tingene har preget møtene. Men å fortsette utelukkende digitalt vil være ødeleggende for demokratiet. Debattene blir dårligere. Jeg tror også pragmatismen blir mindre.
Gikk til Slottet for å be om råd. Det begynte på Østmarkseteren i 2015. Rødgrønt flertall var sikret etter et triumfvalg av MDG. Bak dem lå lange netter med forhandlinger. Endelig hadde de klart å lande felles grunn under føttene, en byrådsplattform. Så begynte Ap, MDG og SV å diskutere posisjoner. Men de ble ikke enige. En sen kveld i skogen ble det pekt på henne.
– Hvorfor?
Borgen nøler.
– En kombinasjon, tror jeg.
– Jeg hadde lang erfaring fra bystyret. De så meg kanskje også som en samlende kraft.
Resten skjedde fort.
– Jeg må, hvis jeg skal være ærlig, si at det var veldig overveldende. Det var skrekkblandet fryd.
Tankene kom som pingpongballer: Er jeg god nok? Klok nok? Flink nok? Hun tenkte på alle ordførerne som hadde vært før henne. Menn med sosial kompetanse, selvtillit og tilgang til kretser hun ikke ante om. Sist ut var Fabian Stang: utadvendt, synlig og særdeles populær. «Hva har jeg, fra en vanlig blokkleilighet i Groruddalen?» tenkte Borgen.
Som en ekte sosialist gikk hun til Slottet for å be om råd. Blant marmor og fløyel ble hun tatt imot av kongens rådgiver Knut Brakstad. De hadde bare møttes én gang før, men Borgen hadde raskt ant konturene av en klok mann.
Knut, jeg trenger hjelp, sa hun og åpnet den store notatblokken.
Det ble stille.
Så:
– Marianne. Jeg har bare ett råd.
Hun spisset penn og ører.
– Du må bare være deg selv.
– Ja da. Kom med rådene da.
Men kongens rådgiver sa ikke stort mer.
Klisjé? Litt. Viktig? Veldig, ifølge Borgen.
– Han trygget meg på at jeg ikke trenger å google hva andre ordførere har gjort, eller hvem de har vært venner med. Jeg må bruke mine ressurser, det jeg har i meg. – Og hva er det?
– Å være nysgjerrig. Lyttende. Men jeg har også et intenst ønske om å skape et bedre samfunn og en barnevennlig by.
Dessuten er det ledererfaring fra Statsforvalteren, Barneombudet og Redd Barna. 30 år med arbeid hvor det viktigste har vært å gjøre en forskjell. Selv om det ikke synes at det er hun som har gjort det. Det er slik hun jobber. Hardt, men skjult. Resultat over ære. Forandring over ros. Hvis et annet parti tar et forslag hun har vært med å fremme over mange år, og plutselig får det vedtatt, påstår Marianne Borgen at hun er fornøyd. For da skjer det endelig.
Med denne erfaringen i ryggen, samt støtten fra særlig øst i byen, skjøv hun tvilen bort.
Og i 2019, da byen igjen skulle til urnene, ville Oslo Arbeiderparti ha SV-ordføreren. For første gang i historien gikk de til valg uten en egen kandidat.
– Hva kjente du da?
– Det syntes jeg var litt fint.
– Du kan bruke større ord ...?
– Nei, det var flott, det. En anerkjennelse.
Sivilstatus: Gift i 42 år med tidligere forsker, nå pensjonist, Lars B. Kristoffersen. Tre barn.
Bor: Født og oppvokst i Groruddalen. Bor på Østensjø i Oslo.
Bakgrunn: Oslo bystyre fra 1979 til 1983 og deretter fra 1995. Sitter i kulturog utdanningskomiteen. Har permisjon fra Redd Barna. Aktuell: Ordfører i Oslo (SV) siden 2015.
Ville bli flyvertinne. For de fleste av oss er det en kobling mellom det vi har opplevd, og det vi velger å bruke livet vårt på. For Marianne Borgen har kampen for barna vært en rød tråd gjennom hennes 50 år lange virke. Kanskje var det på grunn av faren.
Som femåring mistet Borgens far moren sin. Den gangen, tidlig i 1920, tok ikke pappaene vare på barn som de gjør i dag. Barnevernet fantes ikke. Marianne Borgens far ble plassert på en gård på Ringerike. Der var han arbeidskraft hos en «pleiefamilie». Fem søsken spredt for vinden. Alle mistet kontakten.
– Jeg angrer på at jeg ikke snakket mer med pappa om dette, men jeg tror det var vondt for ham. Historien gjorde sånn inntrykk. Jeg tror det er noe av grunnen til at jeg er så opptatt av barns rettigheter og oppvekst.
Men livet er som kjent ingen rett linje. Først ville Marianne Borgen bli flyvertinne. Det bodde én på Veitvet. Alltid i flotte drakter, nylig landet fra steder som New York eller London. Det var måten å se verden på for kvinner, tenkte hun i noen år. Så fikk hun høre at 1,72 var makskrav. Borgen var 1,80 på sokkelesten før hun nådde syvendeklasse. Drømmen gikk i knas.
– Det var ikke noe morsomt. Jeg fikk alltid gutterollene i teaterstykkene. Var bare «stakan» fra jeg var liten. Ikke særlig attraktiv eller kul blant gutta, som nådde meg til hoftene. Kanskje har det gjort meg mer robust. Jeg ble i alle fall tvunget til å hente frem andre kvaliteter.
Andre kvaliteter ble elevråd. Skoleavis. Sjakk. Høydehopp. Så fikk hun mulighet til å ta utdanning.
– Mamma jobbet nesten hele sitt liv i Narvesen-kiosker. Pappa hadde noen år folkeskole og jobbet som lagerarbeider.
Borgen sier hun kan kjenne seg igjen i barn av minoritetsforeldre som er blitt mast på av en foreldregenerasjon med færre muligheter.
– Jeg er daglig takknemlig for det. At de viste meg verdien av mulighetene, for det var jo ikke alle som klarte å bruke dem.
Og her kommer i alle fall koblingen mellom liv og parti klart frem. Hun forteller om viktigheten av sosial boligbygging etter krigen. Drabantbyen på Veitvet. Store og viktige ord som: Lånekassen. Velferdsstat. Dugnad. Bibliotek.
Trangen til å forandre samfunnet kom gradvis. På et tidspunkt jobbet hun på Grorud sosialkontor. Hun arkiverte, sorterte, diskuterte stønadsstørrelse og tenkte: Dette er viktig, men det redder ikke verden.
Så kom det en fyr, en forsker. Hun husker ikke hva han het, eller hvem han var, men han forandret livet hennes en kveld hun satt og ryddet på kontoret. De snakket sammen da han plutselig sa: Du burde studere sosiologi, du. Hæ, tenkte 19 år gamle Borgen. Hun kjente ingen som gikk på universitetet, og ante ikke hva sosiologi var, men tok det til seg. På Blindern møtte hun en annen mann, Lars B. Kristoffersen. Han som har vært mannen hennes de siste 40 årene, og som er far til deres tre barn.
– Hva er kjærlighet etter så mange år?
– Trygghet, nærhet, en felles historie. Mange store ord.
– Og konkret?
– Jeg lever et veldig aktivt og uforutsigbart liv. Han er den trygge basen som vasker huset, fyller kjøleskapet. Som gjør at det lukter middag når jeg kommer hjem.
Skolemester i sjakk. For noen er politikk teater. For Marianne Borgen er det sjakk. 64 ruter med 16 hvite og 16 svarte brikker som kan flyttes etter bestemte regler. Da det ble raslet med mistillitsforslag, var en flerårig skolemester i sjakk godt forberedt. I hodet hennes var brikkene allerede flyttet. Rolig og analytisk: Hvis de gjør sånn, gjør de sånn. Flertallet er det samme. Rødt bytter ikke side. MDG gjør det ikke nå. Og da byrådet gikk? Følg spillereglene.
– Jeg kunne ikke bare peke på Raymond igjen en time etter han hadde gått av.
Prosessen måtte være god. Hun kalte alle gruppelederne inn til møter dagen etter. 30 minutter hver. Ingen ville prøve mindretallsbyråd og bli kastet på første sak. Men Høyre fikk noen dager til å finne flertall. Så var løpet kjørt.
– Men du kan aldri vite sikkert hvordan slike situasjoner ender. Vanligvis så går den aktuelle byråden: «Jeg ser det blir flertall, jeg ofrer meg før det går så langt». Det skjedde ikke.
– Hvem tror du tapte på dette?
– Det er ikke lett å være bastant, men jeg tenker at Rødt gjorde jobben sin som den kritiske kraften de ønsker å være. Jeg tror de så at sjansen for borgerlig flertall var liten. Jeg er ikke like sikker på at MDG tjente på hele denne runden, for å være litt forsiktig.
Byrådskrise og pandemi, og ennå er ikke året over. Borgen tror landet får en ny regjering i høst.
– Så hører jeg at Sp ikke vil ha med SV, men heller søke støtte hos de borgerlige. Det tror jeg vil bli et kjempeproblem for Ap. Ap må ha med SV.
Hvor godt SV har av en ny regjeringsperiode, vil hun ikke svare sikkert på. SV og Sp står langt fra hverandre i en del saker. Borgen mener gjennomslagene får avgjøre. Og uravstemningen de skal ha blant medlemmene. Men hun er tydelig på at SV er blitt et parti som ønsker og søker makt over landets utvikling.
Og sin egen makt og fremtid?
– Nå er jeg 70 år, ved god helse og glad jeg ikke er pensjonist. Engasjementet mitt blir bare sterkere for hvert barnebarn jeg får.
Snart kommer nummer syv. Borgen tenker på hvilken jord de vil bo på når hun ikke lenger er der.
– Jeg blir nesten besatt av å gjøre noe.
Det skumleste hun har gjort. Men om kvelden. Da er det av med bryteren og farvel.
Bare én eneste natt har Marianne Borgen ligget våken. Natt til 28. mai 2013. Hun hadde skjønt at bystyret ville være interessert i å hjelpe Tøyen bydel med et sårt trengt løft. I bytte ville de borgerlige ha institusjonen som hadde ligget der siden 60-tallet, Munch-museet, til Bjørvika. En hestehandel stikk i strid med eget partivedtak. Et nederlag ville bety avskjed som heltidspolitiker. – Det var så heftig. Å skulle si til mine egne hva jeg hadde gjort. Det var være eller ikke være for meg.
I dag ligger Tøyenbadet fortsatt i grus. Munch-museet har fått reist seg i Bjørvika.
Det blir bra når lysene kommer på, sier Borgen. – Men det var ikke begeistringen for bygget som gjorde at jeg hjalp med å få det på plass, det var begeistringen for Tøyen.
Hvorfor trosset hun sitt eget parti den gangen?
Vi må tilbake til barna. Alltid barna. På Tøyen var dop
salg og kriminalitet utbredt. Elevtallet gikk ned. Borgen var fortvilet. Rastløs. Hun ville ut av den smørjen som politikk kan være, hvor det eneste som flytter seg, er ord.
– Jeg har vært hardtarbeidende hele mitt liv. Pliktoppfyllende og sittet til langt på natt etter at familien har lagt seg. Men på barns vegne er jeg utålmodig. Da orker jeg ikke at tiden går. Det er nå barndommen deres er.
Kanskje var det derfor hennes første tanke var «lytte» ikke «lede» da et lite virus snudde verden på hodet i fjor. I hundrevis av timer satt hun i digitale møter med ungdommer, skoler, bydeler og minoriteter. Flere kvelder tilbrakte hun hos Kirkens SOS. Særlig husker hun en gutt i tenårene. Han satt ute i mørket alene og ville ikke gå hjem. På armen var ferske kuttmerker. «Jeg synes ikke du kan sitte der hele natten», sa Borgen. «Skal jeg prøve å skaffe hjelp? Vi kan snakke sammen til de kommer.» Kveldene gjorde henne til en bedre ordfører, tror hun.
– Selv har jeg vært heldig. Jeg kjenner meg takknemlig. Men det er klart mennesker har opplevd sorg og savn når man er så gammel som jeg er. Venner har dødd tidlig. Foreldrene mine døde unge.
Du går ikke forskånet gjennom livet, sier Borgen. – Jeg har hatt psykisk lidelse nært på i egen familie. Angst, spiseforstyrrelser og skiftende tungsinn. Da lærer du hva det vil si å være pårørende.
– Du smiler mye. Hvordan er det for deg å være i det tunge og alvorlige?
– Kan hende jeg synes det er vanskelig. For alle kan ikke gå ned i det mørket. Noen må holde oppe. Der har nok jeg vært. Den som holder oppe.
Det gjør henne ettertenksom at hun kanskje ikke har holdt Oslo oppe så mye som hun kunne, under pandemien. Ettertenksom. Ikke trist. Hun prøver å tenke som hun gjør ellers i livet: Dette var det hun fikk til. Nok er nok, og godt er godt, som hun sier til barna sine.
– Da blir du ikke mislykket så ofte. Kanskje er det slik jeg overlever. Noen kunne sikkert gjort dette bedre, men det var jeg som var der i dag.
❝ Jeg var bare «stakan» fra jeg var liten. Ikke særlig attraktiv eller kul blant gutta, som nådde meg til hoftene.