To bøker om 22. juli som ikke kommer helt i mål
Med sine fortellinger om høyreekstremisme og traumeberedskap har Ali Esbati og Stian Bromark levert sprikende sakprosabøker om 22. juli.
Idet siste har 37-bussen, som jeg ofte tar, begynt å kjøre ned Grubbegata. Gjennom sprinklene i avsperringene kan jeg i noen sekunder se Norges største sår, med biter av forvridd metall og en luftesjakt som står igjen. Det er byggearbeider der nå, 10 år etter. Inntil videre er regjeringskvartalet en daglig påminnelse om hva som skjedde. Det ser ut som om bomben nylig gikk av. Det såret vi som samfunn skal hele, er derimot en mye mer kompleks skade enn at det kan bli bra igjen med betong og glass.
To nye bøker ser på traumet 22. juli fra hver sin vinkel. På hver sin måte forsøker de å bidra til samfunnets tilfriskning. Den ene politisk, den andre psykologisk.
En ny Gjørv-rapport. Da Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie kom ut i 2012, ble den presentert som «den definitive historien om 22. juli». Det var den jo ikke, for vi trenger mange og gode bøker om det som skjedde. De to bøkene jeg har lest opp mot tiårsmarkeringen, har begge noe uferdig ved seg. De prøver for mye på én gang, uten å komme helt i mål.
Med Ingen fred å finne. 22. juli 10 år etter støtter Stian Bromark AUF-kravet om en ny Gjørv-rapport. Der den første rapporten fra 2012 var en gjennomgang av fysisk beredskap og gikk gjennom alt fra politiets utrykningstid til avsperringene i Grubbegata, vil Bromark i denne nye boken – hans andre om 22. juli – forsøke å dokumentere en helt annen manglende beredskap: den psykologiske.
Bromark formidler tydelig og lettlest forskningen på PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og har intervjuet overlevende, som forteller detaljert om traumer, overlevende-skyldfølelse og kompleks sorg. Møtet med ofrene for terroren viser spennet mellom et nasjonalt traume og et individuelt. Det individuelle har nemlig så vidt begynt idet det nasjonale oppfattes som avsluttes. Resultatet er at tusener av overlevende og pårørende føler seg etterlatt på stasjonen, mens nasjonen gikk videre inn i fremtiden.
Dette er bokens store styrke: I hvor stor grad den bidrar til å dokumentere hullene i psykisk helsevern forut for katastrofen og etter. Og hvor mye de etterlatte og overlevende har kjempet med traumer de siste ti årene.
Ufokusert kritikk. Istedenfor å gjøre boken til et tydelig kampskrift for psykisk helse og traumeberedskap, beveger Bromark seg inn i det politiske helt til slutt, nærmest som en ettertanke. Han skriver kort om netthat, om høyreekstremisme og terror og er innom «Utøyakortet», som Snorre Valen har viet en hel bok til. Bromark ønsker sterkere konfrontasjon med tankegodset som motiverte terroren. Det blir heller et svakt, lite vedheng til en ellers sterk bok om 22. juli-traumene – en pliktskyldig parentes til slutt.
Politikk er derimot det tydelige hovedmotivet for samfunnsdebattant Ali Esbatis bok Etter rosetogene. 22. juli og det farlige hatet. Denne boken har et tilsvarende problem. Forfatteren har et ønske om å fortelle for mange historier på én gang og lykkes ikke helt: Den personlige historien hans fra Utøya, hvordan han flyktet og gjemte seg sammen med AUF-ere i én time og ett kvarter, er nødtørftig lappet sammen med det jeg oppfatter er hans egentlige misjon.
Esbati vil ta et oppgjør med høyreekstremismen og rasismen i Norden, det politiske hjemmet til Anders Behring Breivik. Fortellingen fra det brutale marerittet på Utøya er nervepirrende nok, men den rått tilhugde øyenvitneskildringen henger ikke helt sammen med hans politiske refleksjoner. Derimot er de drevet av stor kunnskap og et årelangt politisk engasjement som riksdagspolitiker for Vänsterpartiet. Det er som om det er to bøker grovt klippet sammen til én: Én øyenvitneskildring og én debattbok.
Rasismen og hatets ansikt. Helt i starten ble 22. juli fremstilt som mulig islamistisk terror. Det endret seg raskt til å omtales i mediene som en «tragedie», idet det ble klart at det var en hvit nordmann som sto bak terroren. Det viser forskning Esbati omtaler i boken. «Men det å skape forståelse for sammenhengen – for at disse angrepene er rotfestet i en politisk og sosial virkelighet som er mye bredere enn de individuelle gjerningsmennenes psyke og hvilke nettsider de har besøkt – det er en kamp som foregår motstrøms», skriver han.
Esbati har i det hele tatt funnet frem mye interessant forskning på rasisme. Sammen med egne opplevelser med rasisme og hatretorikk viser han hvordan det påvirker også ham. Sterke og rørende skildringer av forholdet Ali Esbati har til faren og datteren gir den antirasistiske kampen hans en personlig klangbunn. Det er mye fint i denne boken.
Jeg tror aldri vi får den definitive boken om 22. juli, men disse to bøkene mangler litt for mye til å kunne være i nærheten.