Glattpolert «hulkerock»
Stjerneartisten John Mayer velger det trygge langt foran det utfordrende.
Dette albumet starter så bra. Sob Rocks åpningslåt «Last Train Home» er den perfekte blandingen av Toto og Grateful Dead. Tre minutter klassisk «soft rock» der amerikanske John Mayer får vist frem alt han er god til: Melodiføringen, den solide vokalen, det ypperlige gitarspillet, alt pakket inn i den myke stemningen.
Derfra blir det verre.
Et glattpolert uttrykk. 43-åringen John Mayer er en formidabel størrelse i amerikansk musikk. Som gitarist er han så anerkjent at han er blitt en del av Dead & Company, gjengen som holder Grateful Dead-musikken levende med stadig nye turneer. Som soloartist er han av kalibret som selger ut Madison Square Garden i New York flere ganger på rad. Her hjemme fyller han jevnlig storstuen Oslo Spektrum.
På én måte er dette lett å forstå. Samtidig er det nesten utrolig. Sob Rock viser hvorfor når albumets ti låter etter hvert glattpoleres til det kjedsommelige.
Det skal innrømmes at jeg selv aldri har sett John Mayer live. Omtaler av konserter forteller meg likevel at det er der artisten og gitaristen virkelig skinner. Spesielt når det «rockes» til. Hvorfor mindre og mindre av dette elementet overføres til hans studioalbum, forblir en underlig gåte.
Det kan ikke være så «soft». Som sagt åpner det knall. «Last Train Home» setter premisset for et album som handler om en søkende hovedperson, evig på let etter kjærligheten og et trygt hjem i den. Det er ikke lett, albumtittelen kan tross alt oversettes med «hulkende rock». Det fineste med åpningslåten er likevel hvordan Mayer strør sitt elektriske gitarspill over en fengende melodi og et arrangement som sender anerkjennende nikk til omtalte Toto.
Påfølgende «Shouldn’t Matter but It Does» er en fin, men samtidig litt anonym countrypopballade. Så kommer den to år gamle singlen «New Light», og ferden nedover mot det tamme og polerte starter for alvor. Jeg kan absolutt sette pris på musikk som plasserer seg innen sjangeren «soft rock», men ikke når ting blir så soft.
Bunnen nås i låt nummer fire, «Will You No Love Me», som ikke er annet enn en popmusikalsk sviske. Kan dette virkelig være musikk skapt av samme John Mayer som hylles som en energisk bluesgitarist når han står på scenen? Det er en avgrunn mellom de to uttrykkene.
Låter flott, men lite engasjerende. Sob Rock løfter seg strengt tatt aldri ordentlig opp igjen etter dette, selv om enkelte av de seks neste låtene har mer trøkk, bedre melodier og et mer stilsikkert og utmerket gitarspill. Fansen vil for eksempel nikke solid til «Guess I Just Feel Like». Det er likevel noe med valg av lydbilde og arrangementet som legger en dempende hånd over det hele.
Coverbildet viser oss en artist som anerkjenner musikalske helter. På nettet diskuteres det heftig hvem John Mayer mest av alt prøver å hilse til der han i dust lys holder gitaren og ser mot oss som en Eric Clapton, en Tom Petty eller en Stevie Ray Vaughan. Det er bare å google noen gamle platecover.
Mayer har selv sagt at det er disse og lignende artisters musikk fra 80-tallet som har vært inspirasjonskilder for Sob Rock. Dessverre faller albumet inn i kategorien som velger trygghet heller enn å utfordre. Et slags minste felles multiplum for ikke å skremme noen fans bort.
Denne musikken låt garantert flott i studio, men sliter med å engasjere utenfor.