Han holder pianotrioen levende
Vijay Iyer kombinerer det intrikate og lettfattelige på overraskende måter.
Her vil jeg være! Den tanken har de fleste av oss hatt. Når musikk vekker denne forestillingen, vet jeg at jeg er på rett plass. Pianist Vijay Iyer bruker bare noen sekunder på å få meg dit i møtet med Uneasy.
Det skal noe til som leder for en av jazzhistoriens mest brukte konstellasjoner: bass, trommer og piano. Én av årsakene til at han lykkes, er at han har frigjort seg fra arven etter Bill Evans og Keith Jarrett. Iyer har lagt sitt eget spor, uten å miste kontakt med tradisjonen. At han er selvlært, kan ha bidratt til egenarten.
Man vender tilbake. Selve inngangspartiet til Uneasy, de første omdreiningene, holder frem den skjøre og årvåkne stilen denne trioen mestrer til det fullkomne. Musikken ligger og duver før pianoet byr på et melodiøst og kortfattet tema. Det fungerer som springbrett for lavmælt improvisasjon og vakkert samspill.
Musikken er rytmisk og harmonisk kompleks og så detaljrik at den tvinger deg til å vende tilbake. Jeg husker første gang jeg hørte Vijay Iyer på scenen, i 2007. Det var i duo med saksofonisten Rudresh Mahanthappa. Det særpreget og den tilnærmingen han bød på da, har han videreutviklet og finslipt.
Sosialt engasjement. På Uneasy har Iyer med seg to av samtidsjazzens størrelser. Bassist Linda May Han Oh er bredt orientert, leder egne prosjekter og har gjort seg bemerket i samspill med Dave Douglas. Trommeslager Tyshawn Sorey er komponist og multiinstrumentalist, og anerkjent for sin evne til å samle musikalske tråder.
Alle i trioen er kjent for sitt sterke sosiale engasjement. I 2011 skrev Vijay Iyer musikk til et samarbeidsprosjekt med Karole Armitages dansekompani. Forestillingen ble presentert i New Yorks Central Park. Tittelen var UnEasy, med referanse til den ustabiliteten de fornemmet under overflaten i det amerikanske samfunnet. Et tiår senere er albumtittelen et understatement, med tanke på den voksende politiske og sosiale uroen som har preget landet siden.
Glødende kreativt. Det er for øvrig vanskelig å knytte innholdet i musikken her direkte til samfunnsutfordringer og tumulter. «Combat Breathing» har skygge av blues i seg, men det er flertydighet og avanserte melodier som styrer stoffet.
Den ualminnelig sterke kjemien som preger samspillet, er en opplevelse. Iyer lar bass og trommer få fremskutte roller. Kreativiteten gløder. Musikken låter nødvendig. Den kan være renslig og lyrisk, men den inderlige understrømmen er gjennomgående. Iyer er hovedkomponisten, men trioen velger seg også en standard. Versjonen av «Night And Day» viser hvordan man kan gi det gamle nytt liv.
Så er det Geri Allens «Drummer’s Song», albumets vakreste. Den sjarmerende melodien legges åpen med en groove som vinner med antydningens kunst. Det åpner seg en hel verden av smidighet og gode idéer, smarte strukturer og improvisasjon. De tre klarer å gi den komplekse musikken en lett tone, og det låter innbydende hele veien.
Når jeg skal skrive årsbesteliste om noen måneder, vil jeg ta med to plater med pianotrio. Den ene er Jonas Cambien Trios Nature Hath Painted the Body. Den andre er helt klart Uneasy.