Stemmene vi mangler og stemmene vi mister
Ti år etter 22. juli-terroren er norsk ytringskultur under heftige angrep. Men det er ikke mulig å hindre ekstremisme ved å «rense» samfunnsdebatten.
De siste ukene har vært preget av både de heftige diskusjonene om Ytringsfrihetskommisjonen og kunstnernes situasjon, og kritikken av det tøffere ytringsklimaet etter den høyreekstreme terroren mot AUF og Arbeiderpartiet.
Det første først: De mest tilspissede ordskiftene på Facebook og i andre medier involverer mest ytringselitene. Temaene er viktige, men for folk flest tror jeg det er andre problemstillinger enn «woke» som presser seg på – for eksempel ytringskulturen på arbeidsplassene. Tilgangen til de innflytelsesrike ytringsarenaene er skjev. Det er for mange stemmer vi mangler. For ytringsfriheten er viktigst for de svake, ikke for de sterke.
En mer politisert debatt. Norge ligger i toppen av alle ytringsfrihetsindekser, men diskusjonen er blitt mer politisert og ideologisert de siste årene. Først skjedde det langs en høyre/venstre-akse. Nå fremstår det mer som et skille mellom liberale og illiberale. Og kløften går tvers gjennom begge sider, med illiberale til både venstre og høyre.
En ny irrasjonalitet vokser frem, der man stempler og diskrediterer andre før man prøver å forstå. Den nye politiseringen innebærer òg at vi ikke vet hvordan begreper blir brukt og forstått. Hvor grensen går mellom utålelig hets og trakassering og en røff, legitim debatt, kommer helt an på hvor du står. Det er i flyt.
De som påpeker innsnevringer i ytringskulturen – som stempling, scenenekt og selvsensur i kunst og kultur – står steilt mot dem som mest er opptatt av at ytringsfrihet innebærer makt og overgrep, hat og trakassering.
Makt og klasse teller. Å se på faktorer som makt og klasse er relevant når vi prøver å motarbeide trakassering og trusler: På den ene siden kommer det ofte fra mindre privilegerte, vanlige folk – ikke fra de sterke i ytringselitene. På den andre siden rammer det ofte de mest sårbare gruppene. Det er mange stemmer vi mister på grunn av det.
I flere debatter i det siste, også den om kunstnerne, har aktører etterlyst «trygge rammer». Det er ikke noe enkelt ønske. En viss trygghet er en forutsetning for reell frihet, men den innebærer ikke fravær av røffe debatter med sterke virkemidler.
Sjansen til å ytre seg kritisk er jo mest verdt for de mest utsatte, slik alle kamper for like rettigheter har vist. Hvis sårbare grupper presser frem innskrenkninger, blir de selv lett rammet i neste runde. Det gjelder også offentlig finansierte kunstnere.
Men aldri naivitet. Den viktigste samfunnsdebatt vi har nå, handler om Norge ti år etter den høyreekstreme terroren mot regjeringskvartalet og Utøya. Den dreier seg delvis om ytringskultur.
«Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet», lovet statsminister Jens Stoltenberg like etter 22. juli 2011. Mange mener det har sviktet når det gjelder naiviteten, og at ekstreme holdninger og ytringer har fått blomstre. Stoltenbergs mål var å løfte dette ut av ekkokamrene og bekjempe det åpent i offentligheten, med knallhard motstand. Det fikk bred tilslutning i politikk og opinion.
De fleste av oss undervurderte hvor mye tøff motstand som kreves mot illiberale og ytterliggående ytringer, at den trengs hele tiden og at den bare delvis virker. For meninger og holdninger forsvinner ikke, de lar seg ikke utrydde ved å ta et «oppgjør», hvordan nå det skulle arte seg. Men synlig motstand betyr mye. Ikke for å omvende ekstremistene, men for å hindre andre i å bli det.
Offentligheten er et risky sted. Flere rikspolitikere snakket høsten 2011 om at «troll sprekker i solen». Vi har også sett tankene om en perfekt «ideenes markedsplass» eller «trykkokerteorien». Men ingen av disse forestillingene holder i dagens virkelighet. Jeg ser ytringskultur som adskillig mer komplisert enn som så. De tre perspektivene både overvurderer og idylliserer samfunnsdebatten. For det offentlige rom er et risikabelt sted, en vidtgående ytringsfrihet er ikke ufarlig. Problemet er ikke redigerte medier, men det som skjer på andre plattformer.
Blant det vi kan styre, har vi neppe noe bedre redskap enn en redaktørstyrt, kritisk samfunnsdebatt. «Evnen til å gå i rette med anti-demokrater er vårt demokratis beredskap», skrev Hadia Tajik som kulturminister i VG 25.6.13. Hun oppfordret til å skjerpe argumentasjonen mot hatretorikk og ta ekstreme ytringer på større alvor. Dette er ennå stemmene vi for ofte mangler.
For hatet har formert seg fortere enn motstanden er blitt mobilisert.
Å «rense» samfunnsdebatten for alt som potensielt kan bli farlig, gjør det ikke mer mulig å hindre ekstremisme og terrorisme. Det må vi overlate til Politiets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste. Alt annet er langsiktig holdningsarbeid med usikkert resultat. Vi vet veldig mye mer om høyreekstremisme og radikalisering nå enn i 2011 – gjennom en flom av forskning, journalistikk og bøker. Norsk opinion har ikke samtidig beveget seg i mer ekstrem retning. Holdningene til innvandring og integrering er blitt mer positive.
Det aller mørkeste. Det massive hatet mot AUF og Arbeiderpartiet er det tristeste som har skjedd de siste ti år. Det har vært ekstremt på sosiale medier, med trusler og konspirasjonsteorier. Vi har sett uanstendige utfall om
22. juli også i etablert politikk, fra ledende Høyre- og Frp-politikere, og ikke minst i de alternative mediene på ytre høyre side.
22. juli 2011 er den mørkeste dag i norsk historie. En høyreekstrem massemorder tok livet av 77 uskyldige mennesker, flere av dem fremtidige folkevalgte – fordi de arbeidet for et mer rettferdig og inkluderende samfunn.
Ikke minst derfor trenger vi stemmene vi i dag mangler og stemmene vi nå mister.