LØPING MOT NYE HØYDER
Den norske løpefeberen har spredt seg til fjellet. Vi løp fra hytte til hytte og kom tilbake mo i knærne.
Driver du jevnlig med løping eller kondisjonstrening, vil du trolig ha opplevd tilstanden kjent som «runner’s high». Norsk Helseinformatikk (NHI) beskriver følelsen som «euforisk», at smerter og ubehag blir mindre fremtredende, og at man mister oppfattelsen av tid.
Så langt har jeg ikke mistet oppfattelsen av tid. Faktisk virker den forsterket. Knappe fem kilometer er unnagjort, ifølge gruppeleder Frederik Emil Juul. 22 gjenstår på dagens ekspedisjon over mektige Dovrefjell, fra Grimsdalen til Hageseter Turisthytte og tilbake.
Løpecampen vår består av fire elever, to gruppeledere fra arrangøren Fjellboms, den energiske huskyen Kayuh og undertegnede – som stiller med soleklart minst erfaring av alle sammen. Men det er ok, sier Juul. Man trenger ikke nødvendigvis å være i toppform for å prøve seg på fjelløping.
– Kall det heller å bevege seg raskt i fjellet med lette sko og uten så mye vekt på ryggen. Du trenger slettes ikke å løpe hele veien, sier han.
Maksimalt med utsikter
Fjelløping, fastpacking, skyrunning eller stiløping – uansett hvilket begrep du bruker, er det å dra til fjells med løpesko en av de mest tydelige trendene i norsk friluftsliv.
– Da jeg startet med fjelløping for fem år siden, ristet folk på hodet når jeg løp forbi. Da jeg ledet en tilsvarende løpecamp på Hardangervidda i 2019, møtte vi tre andre grupper på én og samme dag, forteller Juul.
Men det er ikke bare treningsutbyttet som gjør fjelløping så populært, sier han.
Det er også hvordan man får pakket maksimalt med utsikt og naturopplevelser inn på kortest mulig tid.
– Du dekker selvfølgelig mye større avstander på én dag når du løper, enn om du skulle gått med støvler og sekk. Men jeg er særlig opptatt av øyeblikkene når du finner den perfekte balansen i løpingen, og du føler at du nærmest flyter gjennom fjellet.
Jeg får så vidt notert meg dette med flyt og balanse før jeg går rett på trynet. Skotuppen hekter seg på kanten av en stein, og før jeg vet ordet av det, deiser jeg utover stien med full tyngde. Knærne på løpetightsen flerrer opp. Pulsen dunker fra et støvete kutt i håndflaten. Men det er ingen betydelige skader, utenom stoltheten.
– Det kan skje med alle, sier Juul mens han finner frem førstehjelpsskrinet fra en 15 liters løpesekk.
– På samme tid understreker det fordelen med å være flere når man løper i fjellet. Man må uansett alltid tenke over hvordan man skal forholde seg til en skade eller nødssituasjon før man drar av gårde.
Ingen konkurranse
Etter to og en halv time når vi Hageseter turisthytte på den andre siden av høyfjellet. Mens vi spiser brødskiver i solveggen, sanker jeg løpetips fra Eszter Horvati. Hun er IT-konsulent i det daglige og tok Dovrebanen fra Oslo for å delta på løpecampen.
– Jeg har drevet med orientering og løping siden jeg var liten, men dette er første gang jeg prøver meg på en lengre tur i fjellet. Og så langt er det helt fantastisk!
Etter en halvtimes pustepause setter vi av gårde igjen, ut gjennom grinden og tilbake mot Grimsdalshytta. Stigningen mot toppen er seig som sevje. Det er bare å innse nederlaget, sier stemmen bakerst i hodet mitt. Her strekker hverken kroppen eller viljestyrken til.
– Det er ingen konkurranse, sier Horvati mens hun danner en solidarisk baktropp med meg og Kayuh.
– Bare hold et naturlig tempo, så kjenner du at styrken kommer tilbake etter hvert. Mye bedre å spare energien i oppoverbakkene, så man får større glede av de flate partiene som følger, sier hun.
Lungene brenner. Lårene verker. Men det er mer enn anstrengelsen som får hjertet til å banke. På den andre siden av dalen har Snøhetta ristet vekk de siste lagene med morgentåke. Solen står som et tannlegelys på himmelen. Bare en sval bris merkes mens jeg sakte, men sikkert kjenner styrken komme tilbake i kroppen.
– For en frihetsfølelse! Det kjennes ut som om man løper på toppen av verden. At alt av kjas og mas finnes et sted langt under oss, sier Horvati.
En lekegrind for fjelløping
Fantastisk er bare forbokstaven. Og nettopp derfor er det lett å glemme hvor sår
Dette er første gang jeg prøver meg på en lengre strekning i fjellet. Og så langt er det helt fantastisk. ” Eszter Horvati, IT-konsulent
bar man egentlig er i et miljø som dette. Når jeg kommer tilbake til lavlandet, tar jeg en fjellvett-prat med Hans Kristian Smedsrød.
Han er en av de beste ultra-fjelløperne både i Norge og internasjonalt og står bak podkasten Nå er det alvor.
– Det er ingen skam å snu. Proffene snur også hvis det er dårlig vær, eller hvis det blir for tøft, sier han.
Man kan lett henge seg opp i prislappen på sekken eller gummitypen på løpeskoene, men de viktigste tingene du har med deg, er de du forhåpentlig ikke får bruk for, sier Smedsrød.
– Du må ha med deg et overlevelsesteppe om du blir stuck, og et førstehjelpsskrin. Nok med mat er også del av overlevelsesutstyret ditt når du løper i fjellet. Hvis du går tom for næring og har langt igjen til neste hytte, tar du gjerne feil valg før du kommer frem.
Han beskriver Norge som en «perfekt» lekegrind for fjelløping, men at kulturen lenge har ligget et par tiår bak pågangen man finner i sentrale deler av Europa.
– Turkulturen i Norge er enestående.
Men det å bruke fjellene våre til å løping er noe veldig mange har til gode å oppdage. Med tanke på variasjonen vi har av fjellnatur i landet vårt, tror jeg det kan ta helt av på sikt.
Sommeren 2017 la Smedsrød bak seg 160 kilometer og 8000 høydemeter på seks dager, mens han løp hytte til hytte i Jotunheimen. Opplevelsen ble til nettguiden Fastpacking gjennom Jotunheimen, som siden er blitt populær lesning for fjelløpere.
– Ved siden av klær, snacks og sikkerhetsutstyr hadde jeg bare med meg en lakenpose. Frokost og middagsmat kjøpte jeg på hyttene. Men om du vil prøve en annen variant av fjelløping, kan du for eksempel bære med deg telt og mat og sette opp en base som du løper fra.
Uansett hvilken form for fjelløping du prøver deg på (og det er utvilsomt best å starte med noen enkle varianter), er det viktig å stoppe opp og nyte utsikten underveis.
– Fjelløping er en kreativ utfoldelse. Det er et fantastisk motsvar til rutinene man er fanget av ellers i livet. Og ikke minst er det en langt mer spennende måte å bevege seg på enn på treningssenteret, sier Smedsrød.