Sorg og sinne preger den afghanske befolkningen i Oslo
Sorg og sinne preger den afghanske befolkningen i Oslo. Scenene fra Kabul fremkaller vonde minner og bekymring for fremtiden.
NRk-korrespondent Yama Wolasmal var sterkt berørt da han den 15. august rapporterte live fra Kabul: «Unnskyld for at det er sånn. Jeg har snakket med mange mennesker som ikke har det så bra nå». Det var et historisk øyeblikk. Bak Wolasmal kunne seerne observere en strøm av biler på vei til flyplassen i Kabul. Alle med et håp om å forlate et land i kaos og med et ønske om å unnslippe Taliban.
Hardtarbeidende
Geografisk er avstanden stor mellom Kabul og Schous Plass, men ikke i Yama Wolasmals hjerte.
Det er på Grünerløkka Wolasmal har vokst opp sammen med foreldre og 10 søsken. Det var farens redaktørgjerning som gjorde at familien måtte flykte. Først til Pakistan. Deretter til Norge i 1986, som kvoteflyktninger.
Hans yngre søster Ayesha Wolasmal har også bemerket seg. Ikke bare har hun vaert norsk soldat og tolk i Afghanistan, i 2014 holdt hun tale på Eidsvoll da Norge feiret grunnlovsjubileum. De siste årene har hun arbeidet med humanitaer bistand i Afghanistan for blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO).
Wolasmal-familien tilhører den ressurssterke delen av afghanere i Oslo. Det er en god del av dem. Listen av suksesshistorier er lang.
Emran Safi gikk ut av Bjørnholt videregående med 21 av 22 seksere etter å ha kommet til Norge i 2014, som 12-åring. Da hadde han ikke gått på skole før.
Pamir Ehas er utdannet ved UIO og Oxford, advokatfullmektig og etablerte Brighter Tomorrow som utdanner barn i Afghanistan. Og slik kunne det ha fortsatt.
Et mikrokosmos
Det er rundt 16.600 afghanske flyktninger bosatt i Norge. De er både poeter og forfattere, mens andre har mindre utdannelse å vise til.
Noen kom da Sovjetunionen invaderte landet i 1979. Det var bare rundt 200 av dem i 1991. De fleste søkte tilflukt i 2003 i etterkant av USAS invasjon i Afghanistan.
De speiler Afghanistans intrikate lappeteppe av ulike folkegrupper og politiske skillelinjer.
Den største kategorien er pashtunere som er sunnimuslimer. Den andre er mer kompleks og inkluderer tadsjikere, hasarer og usbekere. Hasarerne er sjiamuslimer. De har vaert utsatt for forfølgelse for både sin etniske og religiøse bakgrunn.
Akkurat nå er dagene preget av fortvilelse.
– Jeg tror jeg snakker for mange afghanere når jeg sier at vi sitter på motstridende følelser. Vi føler oss sviktet, ydmyket og forlatt under Talibans sverd. Samtidig er vi rolige, smilende kolleger og foreldre. Det er svaert vanskelig å fordøye denne vanskelige situasjonen, vi trenger tid, sier Zahir Athari.
Han var talsmann for de afghanske flyktningene som sultestreiket foran Domkirken mot tvangshjemsendelse til Afghanistan i 2006. I dag er han medieviter og vitenskapelig assistent ved Senter for flerspråklighet.
Han forteller at mange afghanere er oppgitt over fordommene de møter.
– Da vi sultestreiket, kom en ung kvinne til meg. Hun var høyt utdannet, men fortalte at hun hadde blitt så overrasket da hun så oss. Hun trodde alle afghanere var konservative menn med lange skjegg, forteller Athari.
Han leger til: – Det at mange tror at alle afghanere er antidemokratiske og kvinneundertrykkende klansmenn, er en feil virkelighetsforståelse.
– Dette er en forestilling som har festet seg, men saerlig unge afghanerne er faktisk stort sett svaert progressive, sier han
Sårbare og traumatiserte
Zahir var voksen da han kom til Norge. Han kunne på et vis håndtere livet som møtte ham. Det gjelder ikke alltid de enslige, mindreårige afghanske guttene.
De få som har fått oppholdstillatelse, starter et liv i steil oppoverbakke. Er de under 15 år, får de bistand fra barnevernet. De som er over den alderen, overtas av Byomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger (BYMIF). Der bor de i bokollektiv til de er 18 år.
Etter det må de klare seg selv. En bekjent forteller om naboene sine: Fire unge gutter i en leilighet på 20 kvadratmeter. Han endte opp med å hjelpe dem med å skrive utallige jobbsøknader og kontakte Nav. For de fikk aldri noen tilbud. De ble kastet ut av boligen til slutt.
– Jeg var den eneste nordmannen de kjente. De fikk aldri praktisert språket og var helt fortvilte. Guttene hadde ofte besøk av venner som ruset seg. Mange var traumatiserte, sier han.
Uteseksjonen og Noas forteller at de unge mennene er lette ofre for narkotikatrafikk, menneskehandel, svart arbeid og seksuelle tjenester.
Hva skjer nå?
Om kort tid er det 20 år siden 11. september 2001. Etterdønningene av terrorangrepet har hatt dyptgående konsekvenser for afghanere.
Spørsmålet som reiser seg internasjonalt er hvor afghanerne som vil ut, skal få opphold. I 2020 var det Tyskland som tok imot de fleste. Nå toer de sine hender.
I Londons gater har det vaert solidaritetsmarkeringer. Boris Johnson sier at 20 000 skal få asyl over de neste fem årene. Fem tusen skal få komme i år.
Hva slags avtrykk den pågående konflikten kommer til å få i Oslo, blir en politisk dragkamp.
Hvor stort hjerterom som finnes, vil bli talende for fremtiden.
Da de våknet opp søndag 15. august, fikk de sjokkmeldingen. Taliban sto utenfor byen og ingen kunne stoppe dem. Det som fulgte var en desperat kamp for å nå frem til Kabul flyplass og evakueringsflyene. 240.000 er blitt hentet ut. Ca. 1100 er hentet til Norge. Drøye 20.000 av dem befinner seg i Qatar.
Aftenposten fikk møte noen av dem, i luksuriøse boligkvarter bygget for neste års fotball-vm. På rekke og rad står de store murvillaene. Airconditioning beskytter mot Dohas kvelende sommervarme.
Her er de på en måte femstjerners flyktninger. Men sårene de baerer på, er like vonde.
I de knappe 200 villaene som denne gruppen med flyktninger er plassert i, kunne vi fått like mange gripende fortellinger. Vi rakk bare å snakke med en håndfull.