Den viktigste klimatilpasningen nå er å stemme ut oljepartiene
De som driver besøksgården vi tok med barna til i sommer, fortalte at de fulgte bekymret med på vaermeldingen i vente på regn. Tørkesommeren for et par år siden, da de måtte importere fôr fra Danmark, hadde satt en støkk i dem. De håpet at det ikke ble slik i år igjen.
Vi snakker ofte på den måten når vi er redde: La oss håpe det går bra. Man må jo nesten håpe på det beste. Hva annet skal man gjøre? «Ja, la oss det», skal man helst svare da. Jeg valgte i stedet å vaere den kjipe personen som trekker klimakrisen inn i samtalen.
«Det blir nok heller flere vanskelige somre i årene fremover.» Klimaforskerne forventer at de varme sommerdagene blir varmere, og at hetebølgene blir mer langvarige.
«Kanskje det er noe dere kan gjøre for å tilpasse dere?» spurte jeg.
De visste ikke hva. Det visste ikke jeg heller. Så dro jeg hjem til en hverdag hvor trusselen fra klimaendringene foreløpig er liten.
Flykte til New Zealand
Senere på sommeren kom hetebølgene i Nord-amerika og Sør-europa, med temperaturrekorder på 49 grader i Canada og 48 på Sicilia. Hele nabolag ble skyllet bort av regn i Tyskland og Belgia.
Jeg husker klimaforskerne som for 20 år siden varslet mer ekstremvaer i fremtiden, og grøsser når jeg innser at den fremtiden, den begynner nå.
Men like fort som jeg tar disse hendelsene inn over meg, kommer neste tanke: Jeg skal nok klare å slippe unna.
Dette er en vanlig reaksjon når kriser naermer seg. En uke før pandemien stengte Norge, snakket jeg med en som følte seg sikker på at dette ville ikke han merke noe saerlig til. Sykdommen rammet jo primaert de eldre, og selv var han bare rundt 40 år. Så det blir nok mest de eldre som vil få livet sitt endret av dette, mente han. Vi andre kan leve som vanlig.
En mer ekstrem utgave av dette er rike mennesker som bygger bevoktede hus på New Zealand som de kan flykte til hvis en global katastrofe inntreffer.
Det er morsomt å se for seg hvordan dette vil foregå i praksis: Verden har kollapset, og milliardaerene banker på porten til tilfluktsstedet sitt. «Slipp meg inn», sier de. «Nei, vil ikke», svarer vaktene deres, som koser seg i vinkjelleren.
Katastrofer og pandemier? Trist for deg, men jeg skal slippe unna.
Send regningen til oss
I 2000-årene spådde mange at klimaendringene var noe vi ville kunne kjøpe oss ut av.
Den økonomiske veksten ville nemlig gjøre oss langt rikere i fremtiden. Dermed får vi råd til å rydde opp i skadene. Det dummeste vi kan gjøre, mente de, var å kutte i utslippene våre, for det vil stoppe veksten som skal betale for alt dette.
Nå er det 20 år senere. Vi gjorde som de sa, altså svaert lite, og er sikkert rikere enn vi ville vaert om vi hadde tatt klimakrisen på alvor i 2000.
Den gangen trodde jeg på dem. I dag fremstår ideen som latterlig. «Å, ja, de ødeleggelsene til hundrevis av milliarder i Tyskland? Send regningen til oss! Dette tar vi på strak arm.» Sier ingen.
Likevel er det altså noe av den samme bråkjekke holdningen til klimakrisen som sniker seg inn i mitt eget hode når jeg ikke passer på.
Varmere somre på Østlandet? Ok, jeg skaffer varmepumpe. Drepende hete i Hellas i august? Greit, jeg holder meg unna Sør-europa i sommerferien. Styrtregn som gjør bygater om til strie elver? Da får jeg vel bare sørge for at huset mitt ikke ligger i et utsatt område.
Pandemien har vist hvor raskt vi kan endre oss når vi først tar en krise inn over oss ”
Klimakrisen? Trist for deg, men jeg kjøper meg ut av den!
Falsk trygghetsfølelse
Samtidig vet jeg at systemene livet mitt bygger på, har forgreninger over hele verden. Pandemien har gitt oss en forsmak på følgene når hver eneste del av dette systemet utsettes for press.
Troen på at jeg kan slippe unna ved å fikse litt på huset og velge andre feriemål blir dermed min egen utgave av bunkeren i New Zealand: En fantasi som avslører min utilstrekkelige evne til å se for meg konsekvensene av en global krise.
For selvfølgelig vil en krise som ødelegger avlinger, legger byer under vann og sender mennesker på flukt fra ubeboelige områder, ha en direkte innvirkning på livet mitt. Jeg vet bare ikke hvordan ennå.
Jeg er neppe den eneste som tar denne nye følelsen av alvor med meg inn i årets klimavalgkamp.
Også oljenaeringen og oljepartiene lider nemlig av en falsk trygghetsfølelse. De tror at de i mange tiår fremover vil kunne gjen
nomføre trygge, langsiktige oljeinvesteringer med et overveldende flertall av folket i ryggen.
Ungdommer protesterer i gatene? Gi dem et klapp på hodet og fortsett som før!
Men pandemien har vist hvor raskt vi kan endre oss når vi først tar en krise inn over oss. Tiltak som var utenkelige i går, blir uunngåelige i dag.
Dette bør ikke overraske dem som noen gang har plukket opp en historiebok. Verdensbildene våre er ikke urokkelige. De står fast i mange år, til det plutselig skjer noe som river dem ned.
Oljepartiene må ut
Beslutningen om å starte nedtrappingen av norsk oljevirksomhet kan derfor komme raskt.
For noen år siden var tanken utenkelig. I dag er den kontroversiell, men arbeidet med å underminere grunnvollene for norsk oljepolitikk er i full gang.
I sommer har både det internasjonale energibyrået IEA og FNS generalsekretaer António Guterres sagt at verden må slutte å lete etter mer olje. FNS klimapanel har sluppet en rapport med mer presis kunnskap om klimaødeleggelsene vi er på vei mot.
Gjennom et klønete forsøk på å manipulere NRK har Norsk olje og gass dessuten gitt ny oppmerksomhet til en Ssb-rapport som sier at kutt i norsk oljeproduksjon kan føre til globale Co2-kutt.
Å fortsette som før i denne situasjonen utgjør en interessant variant av radikalisering, hvor det ikke er selve meningen som blir mer radikal, men argumentene du må ty til for å beholde den. Før eller siden må noe briste.
Stemningen blant norske velgere kan snu seg fort, og det kan stemningen blant
kundene våre også. Forventer vi at tyske og greske velgere skal miste huset sitt til flom eller brann uten at det påvirker hvilken klimapolitikk de støtter?
Håpet om å ta klimaendringene på strak arm er dødt. Den formen for klimatilpasning som monner mest nå, er den vi har adgang til i høst: Å stemme oljepartiene ut av Stortinget.