En real skuespillerfest
I 1844 kom Henry Lehman til USA. 164 år senere gikk Lehman Brothers konkurs. Alt imellom er et drivende godt teaterstykke.
15.
september 2008 gikk investeringsbanken Lehman Brothers konkurs. «Frykt for at flere faller», skrev Aftenposten da – og fikk rett. Byggenaeringen stupte, aksjemarkedet stoppet opp og arbeidsledigheten steg året etter til 10 prosent i USA.
Lehmantrilogien handler om familien bak banken. De tre brødrene som reiste fra Bayern til Alabama for å drive med klesproduksjon, og som etter hvert ble distributør av råbomull ved hjelp av slaveplantasjer. Senere gikk de over til å bli investeringsbank. Lehman Brothers investerte i Panamakanalen, to verdenskriger og gikk inn i Hollywood.
«På Wall Street finst ikkje nokon ting, men likevel finst all ting der på Wall Street. Ikkje jern, men ordet jern. Ikkje tekstil, men ordet tekstil», sier brødrene i en talende replikk.
Dramatiker Stefano Massini tar oss rett og slett gjennom kapitalismens nyere historie. «Jeg har laert så masse,» sa en kollega etter fire timers forestilling. Selv følte jeg meg mer forført enn belaert.
Kapitalisme i en kropp
Seks skuespillere spiller tre generasjoner Lehman’er – og et trettitall andre roller – fra 1844 til 2008. Det blir en skikkelig skuespillerfest. Ingunn Beate Øyen, Ane Dahl Torp og Kyrre Hellum er de tre brødrene som reiser fra Tyskland. Den ene er hodet, den andre armen, og den tredje er diplomaten imellom.
Marie Blokhus spiller en herlig opportunistisk Philip Lehman. Hun er kapitalisme fanget i kropp. Kvikk, kreativ og heiet opp og frem. Eivin Nilsen Salthe er kraftfull som hennes fetter, den eneste Lehman som drives av idealer.
Christian Ruud Kallum spiller den siste Lehman som en moderne, intellektuell newyorker, inntil han gradvis mister både sjarm, teft og makt. Alle har det til felles at de vil til topps, flyr for høyt og brenner vingene. Eller rettere sagt: Mister grepet om sin samtid og sitter i bedriftens styrerom for lenge.
Tar de rikes perspektiv
Stefano Massinis dramatiske dikt er skrevet i tredjeperson, og har et poetisk utenfrablikk på familien. Stykket er ikke ukritisk, men hele historien kretser rundt familiens forretningsliv. Det gjør noe med perspektivet. Slaveriet er en parentes. Kvinnene er parodisk griske. Lehmans lik i lasten blir ikke nevnt.
Heldigvis er språket rikt og ladet:
«Der dansar kalkulatorane, forbløffande gutar som hverken dansar med menn eller kvinner, men svingar seg i masurka og polka med tal.»
Som å vaere på nattklubb
Maren Bjørseths regi har en like suggererende kraft som språket. Skuespillerne glir inn og ut av rollene som i en dans. Alf Lund Godbolts elektronika drar oss gjennom hundreårene, som om vi er med Lehman på en nattklubb som aldri stenger.
Klubben blir et bilde på den pulserende børsen, der ingenting er hellig og alt ruller døgnet rundt.
I en av forestillingens beste scener, skal Philip Lehman velge kjaereste etter økonom-metoden. Han setter en standard, og gir poeng etter hvordan de utkårede scorer. Scenen er fortalt som et teatralt Tinder, der svarte kjoler ruller over scenen, for bare å bli valgt vekk av Marie Blokhus. Økonomi er det motsatte av magi, det vet vi alle.likevel har økonomien sneket seg inn til vår innerste grind.
Er det brodd nok i stykket?
Da stykket ble spilt i London i 2019, var forestillingen en fest for de få. Billettene kostet opp mot 4000 kroner. Et hundretall gjenlevende Lehman’er stormet likevel til teateret, og de som ble intervjuet av The New York Times, syntes det var stas å se familiekrøniken på scenen. Brodden gikk dem altså hus forbi.
Kanskje vekker ikke Lehman annet enn beundring i vår tid. Vi vil jo alle vokse til himmels og beundrer dem som får det til. Men hverken vi – eller jordkloden – tåler evig vekst. Det er jo den egentlige historien om Lehman Brothers.
Spilles til 16. oktober.