Var det ikke ekte kjaerlighet likevel?
Hvetebrødsdagene mellom Joe Biden og europeiske allierte endte i et blodbad på flyplassen i Kabul.
Mens amerikanerne lukker døren bak seg, sitter Europa alene tilbake i hengemyren og med en katalog av problemer foran seg ”
Det har bygget seg opp gjennom hele sommeren: den kaotiske utmarsjen fra Afghanistan, USAS manglende konsultering med sine allierte og Bidens mentale orientering mot hjemlige velgere. Og til slutt terrorangrepet som amerikansk etterretning visste om og varslet, men ikke klarte å avverge.
Men et møte fire dager før bomben i Kabul
ble vendepunktet. Da møttes lederne for verdens rikeste land, den såkalte G7-gruppen, til krisemøte. På agendaen sto én sak: et siste desperat forsøk fra europeerne til å overtale USA til å bli i Afghanistan til alle som skulle evakueres, var trygt ute.
Om nødvendig også utover deadline 1. september.
Det ble plutselig også et kritisk øyeblikk for det transatlantiske samarbeidet, Natosamholdet og Europas fremtid som geopolitisk aktør.
En nyforelsket allianse
Krisemøtet skjedde mindre enn tre måneder etter at president Biden fikk en varm velkomst på G7-landenes «sommerleir» i Cornwall i Sør-england. Der var det spaserturer på stranden, fotoshoots i solnedgang og statsledere arm i arm.
Der ble det også undertegnet et nytt Atlantic Charter mellom Boris Johnson og Joe Biden.
Det første ble undertegnet av Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt i 1941. Det la grunnlaget for gjenreisningen etter andre verdenskrig og opprettelsen av både Nato, WTO og FN.
Den gode tonen og fortroligheten fortsatte under Natos toppmøte i Brussel bare én uke senere. Igjen var buzzordet «America is back».
For Nato-sjef Jens Stoltenberg ble USAS
hjemkomst også en bekreftelse på at hans egen historiefortelling denne våren stemte: I nesten alle hans taler i 2021 har han referanser til hvordan USA og Europa må stå sammen:
«It is not America alone. It is not Europe alone. It is America and Europe together.»
Og denne, som Stoltenberg også er sitert på i flere intervjuer:
«Vi gikk inn i Afghanistan sammen. Og når tiden er inne, skal vi forlate landet sammen, på en koordinert og ryddig måte.»
«America first». Igjen.
Det var heller ingen tvil om at amerikanerne og Nato var enige om å forlate Afghanistan. Det var måten det skjedde på:
Plutselig skulle USA ut av Afghanistan, samme hva.
I vår snakket Nato stadig oftere at uttrekket, som fagmilitaere kaller det, skulle vaere basert på noen vesentlige forutsetninger: en markant reduksjon i voldsbruk, Taliban måtte kutte bånd til terrororganisasjoner, en reell fremgang i fredsforhandlingene.
Amerikansk innenrikspolitikk
Utover sommeren ble det mer og mer klart at denne strategien var forlatt. Uttrekket handlet om USA alene. Uttrekket ble plutselig amerikansk innenrikspolitikk og «America first». Igjen.
Etter forrige mandags krisemøte, hvor Tyskland,
Frankrike og Storbritannia tryglet amerikanerne om å utsette fristen for for å forlate Afghanistan, holdt Joe Biden sin første tale etter Kabuls fall.
Først 13 minutter ut i talen, etter å ha snakket om amerikansk økonomi, nevnte han det krigsherjede landet.
«... og så til situasjonen i Afghanistan», sa han.
Alt som ble sagt, var myntet på amerikanske velgere.
Evakuering var vellykket. Over 100.000 amerikanerne var kommet trygt hjem.
Biden stirrer stivt på 11. september. Da skal amerikanerne minnes 20-årsdagen for det verste terrorangrepet i USAS historie: 9/11. Og Biden skal fortelle at oppdraget er fullført.
Amerikanske meningsmålinger viser bred støtte til Biden. På den andre siden av Atlanteren er vurderingen en helt annen.
Det er slutt på evighetskrigene.
Snur ryggen til europeerne
– En beslutning uten å rådføre seg med allierte i Nato, det er helt klart strykkarakter, er dommen fra Jaap De Hoop Scheffer.
Han er ikke hvem som helst. Nederlenderen var Natos generalsekretaer fra 2004 til 2009. Han er svaert skeptisk til president Bidens fremgangsmåte.
Dette er ikke blant Natos «finest hours», fineste øyeblikk, sa han til belgisk TV. Han tror det vil ta lang tid å gjenreise tilliten. Skal
Emmanuel Macron likevel få rett? Han er den av Europas ledere som sterkest har ment at Europa i fremtiden ikke regne med at amerikanerne stiller opp slik de har gjort i hele etterkrigstiden.
Egen europeisk her
Han mener Europa må stå på egne ben. Både politisk og militaert. Han er den eneste europeiske lederen som i fullt alvor snakker om en europeisk haer.
Og EU har lenge snakket om å styrke sin
Det betyr at Europa må evne å ivareta egne sikkerhetsinteresser. Både i møte med et stadig mer aggressivt Russland og et USA som ikke lenger deler alle Europas interesser. strategiske autonomi.
Europa og USA går hver til sitt
Sommerens brudd mellom USA og Europa kan i beste fall kalles «en pause», som man ville sagt på samlivsspråket.
USA har forlatt evighetskrigen og kan konsentrere seg om det europeerne har sett ligger i kortene veldig lenge: De vil snu seg mot Kina og Asia.
Mens amerikanerne lukker døren bak seg, sitter Europa alene tilbake i hengemyren og med en katalog av problemer foran seg:
I Europas bakgård venter nå en mulig ny migrantbølge, flyktningkaos, krig og ustabilitet. Den kampen må de vaere forberedt på å kjempe alene.