Hvorfor provoserer unges klimaangst?

Miljø- og klimakrisen vil prege hele livet til den oppvoksende generasjon.

Iflere medier har man de siste ukene kunnet lese saker om unge som har klimaangst. Klimaangst defineres gjerne som uroen for miljø- og klimaendringer, både dem man selv er berørt av og potensielle ødeleggelser i fremtiden.

Undersøkelser fra England, Australia og USA indikerer at minst en fjerdedel av befolkningen har opplevd dette, og så mange som halvparten av unge spurte, selv om forskningen foreløpig er nokså begrenset.

Ingen diagnose

Klimaangst er ingen diagnose, men snarere en samlebetegnelse for frykt for klimarelaterte endringer i en mer eller mindre naer fremtid.

Sånn sett er det mulig å betrakte klimaangst på linje med andre angstbegreper som er innarbeidet i dagligspråket vårt, som prestasjonsangst eller dødsangst. Samtidig er klimaangst opplagt mer kontroversielt.

For noen er unges klimaangst simpelthen en naturlige følge av den menneskeskapte miljø- og klimakrisen og politikeres manglende evne eller vilje til å handle. For andre er unges klimaangst primaert et utslag av den første gruppens alarmistiske retorikk. Blant denne siste gruppen finner man dem som erkjenner at miljøog klimaproblemene er reelle nok, men ikke av en slik art at unge trenger å få angst av det. Mens klimaskeptikere betrakter klimaangst som menneskeskapt klimahysteri.

Irrasjonell respons?

Dermed oppstår det en splittelse i synet på klimaangst som henholdsvis en rasjonell og irrasjonell respons, som til dels følger den politiske aksen venstre-høyre. For førstnevnte er løsningen på unges klimaangst gjerne samfunnsmedisinsk i betydning av å gjøre mer for å bremse miljø- og klimaendringene. Og å anmode unge om å engasjere seg i denne kampen.

Mens for sistnevnte trenger snarere unge med klimaangst profesjonell hjelp, og førstnevnte gruppe bør roe ned dommedagsretorikken for ikke å skremme flere unge unødig.

Rammer flere unge enn eldre

Generasjonsforskjeller spiller også en vesentlig rolle her. Klimaangst later til å vaere noe langt flere unge enn eldre er fortrolige med. Det er kanskje heller ikke så rart, siden unge er mer opptatt av miljø- og klimaspørsmål i utgangspunktet. De har langt mer liv igjen å leve og frykte for, mens de godt voksne har størstedelen av livet bak seg.

Derfor er det nok også lett som voksen å betrakte klimaangst som nok et eksempel på hvor sensitiv den oppvoksende generasjon er blitt. Og man kan selvsagt spørre seg om det alltid er klokt å gå rett til de psykiatriske merkelappene, eller om det mer moderate begrepet «klimafrykt» hadde vaert mer dekkende og ikke virket fullt så polariserende her.

Rystende dimensjoner

Samtidig er det til å forstå at mange barn og unge er ekstra bekymret. Jeg husker ennå den sjokkartede opplevelsen det var som barn å følge CNNS kontinuerlige dekning av den andre Golfkrigen 1990–1991.

Dette var den første krigen jeg kjente til, som utspant seg i min egen samtid. «Hvordan kan de andre barna fortsette å leke som før, når det er krig?» tenkte jeg.

Men det gikk rimelig raskt over. Golfkrigen var tross alt noe som foregikk langt borte, og hadde begrenset varighet. Mens miljøog klimakrisen vil etter alle solemerker vaere noe som preger hele livet til den oppvoksende generasjon verden over. Alle og enhver kan jo bli rystet av de dimensjonene om man virkelig orker å ta dem inn over seg.

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Uviten

Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure skriver hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.