Det jeg laerte da pappa ble evakuert fra Afghanistan
Fra hybelen min i Oslo strevde jeg med å holde kontakt med faren min idet han prøvde å forlate Afghanistan i forrige uke. Han skulle bare dra dit for å vaere til stede i et bryllup.
Det skulle vaere festdager og familiegjenforening til langt utpå kveldene. Isteden ble det krisehåndtering og lange dager med venting på telefon fra Utenriksdepartementet om evakuering.
Det tok nemlig ikke lang tid fra pappa landet til Taliban tok over området rundt Kabul. Kort tid etterpå tok de også over hovedstaden hvor min familie skulle feire.
Mens pappa og familien var fanget i Kabul tusenvis av kilometer unna, satt jeg hjemme på hybelen min i Oslo og ventet på nyheter. Ventingen var lang og frustrerende, og jeg var maktesløs. Likevel laerte jeg to ting av denne opplevelsen, og de vil jeg gjerne dele.
Skjørt liv, skjør verden
Første lekse: Livet er skjørt. Sist jeg så pappa, var for noen uker siden da jeg spontant bestemte meg for å reise hjem for å spare penger på matbudsjettet. Jeg klemte ham farvel og sa «snakkes» da jeg dro.
Et par uker senere tenkte jeg tilbake på denne avskjeden og lurte på hvor lenge det skulle vaere til neste møte, eller om møtet kanskje ikke skulle skje i det hele tatt.
Heldigvis kom han hjem. Andre lekse: Tilstanden i verden er veldig skjør. Når partene i en konflikt mobiliserer til kamp og sivile flykter, kan en krise langt borte påvirke resten av verden sterkt.
Det er ikke lenge siden vi opplevde en global nedstenging på grunn av et virus fra et sted enda lenger borte. Mens vi satt hjemme og irriterte oss over avlyste reiseplaner og hverdager som ble snudd på hodet, så vi hvor avhengige vi er av den frie verdensordenen.
Pandemien viste at støtte og solidaritet ga oss drivkraft til å stå på videre. Afghanere står nå overfor vanskelige tider og trenger støtte og solidaritet fra oss.
Hvilket samfunn ønsker du å leve i de neste tiårene i verden? ”
Bisarr laerdom
Jeg er takknemlig for det jeg har laert denne faele uken.
På en veldig bisarr måte har de siste dagene minnet meg på viktige ting om meg selv og min privilegerte posisjon.
Samtidig som den viser hvordan jeg i min trygge hybel i Oslo kan bli sterkt påvirket av det som skjer i et land mange tusen kilometer borte.
Vi står foran en viktig tid for Norge med stortingsvalg rett rundt hjørnet. Størst er kanskje spørsmålet om hva vi skal gjøre med klimakrisen, en global sak som lider av samme skjørhet som jeg har vaert så uheldig å ha erfart denne uken.
Større rolle enn vi tror
Jeg ønsker derfor å oppfordre deg som leser, til å tenke humant. Kriser finner ofte sted og i ulike former, men de krever en lignende global solidaritet og strategisk håndtering som under koronakrisen. Hvilket samfunn ønsker du å leve i ikke bare i de neste fire årene her i gode Norge, men de neste tiårene i verden?
Norge har kanskje ikke makt til å forandre verden ene og alene, men vi har en ganske så mye større rolle enn vi innbiller oss. Hadde ikke Norge sendt inn flere arbeidere, vet jeg ikke når eller om jeg kunne ha klemt pappaen min på Gardermoen.
Aftenposten kjenner skribentens fulle identitet. Av hensyn til gjenvaerende families sikkerhet publiseres teksten anonymt.