Ikke verdt ventetiden
Han setter ikke lenger dagsorden i hiphop.
«Hovmod står for fall.» Det er et nesten for lett ordtak å ta i bruk for å beskrive Kanye West. Han har gjennomført tidenes mest dramatiske opptakt til et album med sitt Donda. Nå som det endelig er ute, er det vanvittig frustrerende at det skuffer så mye som det gjør.
Som artist, produsent, rapper og popkulturelt fenomen har Kanye West utfordret oss siden han debuterte med College Dropout i 2005. Musikkatalogen hans er full av klassikere, og han er en av de mest sentrale skikkelsene i moderne hiphop.
Ja, det er praktisk talt umulig å ha annet enn høye forventninger. Selvfølgelig fordi albumet har vaert komisk hausset opp, men også fordi Kanye har utgivelser bak seg som står som evige påminnelser om hvor bra han faktisk kan vaere.
Er Donda verdt ventetiden? Svaret er et uforbeholdent nei.
Ikke lenger foran trenden
Det første som frustrerer, er hvordan Wests produksjoner og beats ikke bryter nevneverdig med samtiden. Store deler av Donda høres ut som det er tilpasset mange av de unge gjesteartistene som krydrer albumet, spesielt Playboi Carti, Roddy Ricch og Lil Durk og deres ulike blikk på dagens rap.
Tidligere har Kanye West blåst oss av banen med sin innovasjon som produsent. For eksempel på det polariserende, men geniale Yeezus (2013) eller det universelt hyllede My Beautiful Dark Twisted Fantasy (2010). En bauta av et album med en tydelig visjon og plan som gjorde at den lange spilletiden føltes nødvendig.
Et langt album kan vaere fint, det, om det er konsist og vel satt sammen. Her er det nesten ufattelig at en tilsynelatende perfeksjonist som Kanye West ikke har klart å kuratere en låtliste eller faktisk klart å velge noe vekk!
Det er ekstremt langt mellom minneverdige produksjoner, basslinjer, samples og beats på Donda, som varer i groteske 1 time og 48 minutter.
Her får vi presentert et potpurri av Kanye West. Gospelinspirerte «Believe What I Say» er en melodiøs og lettsindig låt som minner om tidlig karriere. Den er lett å svelge og en slags tidskapsel inn i Wests diskografi. Til stede er også plenty av gospelestetikken som preget Jesus Is King (2019) og hans mange samarbeid med gospelkoret The Sunday Service Choir.
Musikken kan ikke lenger forsvare egoet
Før albumslippet har det vaert like mange lyttefester som det har vaert kontroverser. En av de groveste er inkluderingen av sjokkrockeren Marilyn Manson og rapperen Dababy. Manson er under etterforskning for flere seksuelle overfall. Dababy er blitt droppet av samarbeidspartnere og festivaler for hatske uttalelser mot Lgbtq+samfunnet.
Begge gjester «Jail pt 2», som ironisk nok er en av de mest engasjerende låtene på dette 27 låter lange albumet. Det er likevel komisk hvor mye inkluderingen av disse oser av sjokkfaktor og fremstår like patetisk som fengende.
Kanye West har mediene i sin hule hånd. Når han sier hopp, sier musikkbransjen: Hvor høyt? Som promotør flytter Kanye stadig grenser, men som artist er han nå bare med på turen.
En frustrerende fadese
Donda byr på få høydepunkter. De gravalvorlige «Jesus Lord» og den 11 minutter lange «Jesus Lord pt 2» er to av dem. Dette er tekstuelt tunge låter om politikk, religion og rasisme. De vekker noe i lytteren, godt hjulpet av gjestevers fra Jay Electronica, som imponerer med sine mange historiske referanser og skarpe fortellerstil.
Kanye Wests tiende album er en enormt frustrerende fadese. Selvhøytidelig og pompøst er synonymt med Kanye, men det var liksom greit så lenge han leverte musikk av høy kvalitet.
Donda er ikke et album som rettferdiggjør prosessen, ventetiden eller mannen selv.