Ingen vits i å tømme penger over tomme busser

Gradvis er landet i ferd med å vende tilbake til det som blir en ny normal, nye smitterekorder til tross. Det må også få konsekvenser for politikken. Mange støtteordninger som har oppstått som midlertidige krisetiltak, må opphøre. Selv om det smerter. Det gjelder også den ekstra støtten til kollektivtrafikken. Oslo og Viken kommune har bedt om forlenget krisestøtte for å opprettholde Ruters tilbud på dagens nivå. Uten nye krisepenger neste år kan det bli betydelige kutt i rutetilbudet. Det kan igjen gjøre at flere av dem som reiser, velger bilen. Dette dilemmaet er reelt. Men det eksisterer uavhengig av pandemien. Ruter er nødt til å forberede seg på en hverdag der faerre bruker deres transporttilbud daglig. Økt bruk av hjemmekontor, flere digitale møter og mer netthandel vil redusere transportbehovet i samfunnet. I tillegg kan det vaere at flere vegrer seg for kollektivtrafikkens trengsel. Overgangen blir ikke lett. Spesielt for en bedrift som Ruter, som har gått så det griner i mange år og har hatt penger naermest til alt. I stor grad har dette skyldtes passasjervekst. Dermed er rutetilbudet blitt utvidet, både fordi etterspørselen har vaert høy, og fordi selskapet har hatt råd. Nå kan den positive spiralen erstattes av en negativ. Fra et samfunnsperspektiv er likevel ikke nye reisevaner noe stort problem. Snarere tvert imot. Den klart mest effektive måten å løse byenes transportutfordringer på er å redusere transportbehovet. Det er jo ikke et mål i seg selv at Ruter skal ha flest mulig passasjerer. Målet er mest mulig funksjonelle transportsystemer. Kollektivselskapene bør snarest mulig tilpasse billettypene så vel som rutetilbudet til en mer fleksibel hverdag. Det er ingen grunn å forvente at hverken passasjerer eller billettinntekter vil komme helt tilbake med det aller første. Ettersom kollektivtrafikk strengt tatt er et underskuddsprosjekt, kan redusert etterspørsel gi rom for omprioritering. Milliarder tiltenkt kapasitetsutvidelse kan frigjøres hvis økt kapasitet ikke lenger er nødvendig. For eksempel ser det ut til at behovet for en ny sentrumstunnel for Tbanen er forskjøvet med mange år. En diskusjon om kostnadsfordeling mellom stat og fylkeskommuner er selvsagt legitim. Problemet ligger i at bønnen om forlenget krisestøtte er begrunnet i korona. Men det er ikke slik at koronaeffekten plutselig vil vaere borte om seks måneder. Statlig krisehjelp må forbeholdes kriser og ikke skli over i en varig subsidiering av et tilbud basert på verden slik den så ut før pandemien.

Ruter må forberede seg på at faerre vil sitte på