Trynetillegg
Også tyske konservative har fått angst. Nå skal det skremmes litt.
Jarl von Anshus bruker ansiktet for å uttrykke sin kjaerlighet til samboeren.
]
Tyskernes røde sokker må ikke forveksles med nordmenns og andres rødstrømper. Det siste var en internasjonal betegnelse for den radikale kvinnebevegelsen som oppsto rundt 1970. «Rote socken» betegnet medlemmer av kommunistpartiet i Øst-Tyskland, også kalt DDR. Østtyskere brukte det forsiktig hånende om dem som hadde all makt i diktaturet de levde i. Etter at Tyskland ble samlet i 1990, fikk sokkene en runde i vaskemaskinen og tørketrommelen. Det konservative partiet CDU brukte dem så på en berømt valgplakat i 1994. To røde sokker hang på en klessnor. Tittelen lød: «Inn i fremtiden, men ikke på røde sokker». Hensikten var å skremme tyske velgere med et mulig samarbeid i regjering mellom sosialdemokratiske SPD og venstrepartiet PDS. Spilte på frykt. PDS var en etterkommer av kommunistpartiet i DDR. Det hadde ikke tatt noe oppgjør med diktaturet. SPD avviste regjeringssamarbeid med PDS, men var likevel sårbart. Samme år hadde sosialdemokratene nemlig dannet en mindretallsregjering i delstaten SachsenAnhalt, med passiv støtte fra PDS. En valgforsker mener røde sokker-kampanjen bidro til at CDU, det bayerske søsterpartiet CSU og den liberale koalisjonspartneren FDP vant en knapp seier i 1994. Den kalde krigen satt fortsatt friskt i mange tyskeres minne. Begrepet ble senere brukt igjen, men da med mindre effekt. DDR og resten av den kalde krigen forsvant jo litt i bakspeilet. Laschet sliter tungt. Men nå er de røde sokkene tilbake som valgtaktikk. Han som har overtatt som leder av CDU og vil overta som kansler etter Angela Merkel, har fått panikk. Valgkampen går slett ikke etter planen for Armin Laschet. CDUs oppslutning synker. Laschet ble bedømt som taper av den første store debatten mot SPDs Olaf Scholz og De grønnes Annalena Baerbock. For øyeblikket fremstår Scholz som sannsynlig vinner og ny kansler etter valget 26. september. Men akkurat som i Norge er det noe uklart hvem sosialdemokraten i så fall vil regjere med. Selv om SPD skulle bli størst, vil oppslutningen ligge på 20-tallet. Akkurat nå sier målingene 22–25 prosent. Partiet vil trolig trenge to partnere for å få flertall. Rød koalisjon i det blå. Antagelsen er at Scholz vil ta sikte på en såkalt trafikklyskoalisjon med FDP og De grønne. Haken er at de to andre ikke har sagt seg rede. De grønne kjemper for selv å bli størst og for Baerbock som kansler. FDP har intet håp i så måte, men er lite villig til å samarbeide, saerlig med De grønne. Dermed er det heller ikke så rart at CDU/CSU spiller på usikkerheten. Også norske Høyre-folk vil hente det som kan hentes fra frykt for MDG, SV og Rødt. Venstrepartiet (Die Linke) oppsto i sin nåvaerende form i 2007, da som en fusjon av PDS og et vesttysk venstreparti. Fortsatt kan trådene altså trekkes tilbake til kommunistpartiet i DDR, i den grad det interesserer noen. Scholz avviser ikke. Uansett ligger partiet langt til venstre og vil kunne skremme flytvelgere SPD er avhengig av for å få Scholz som kansler. Venstrepartiet er for eksempel mot det tyske medlemskapet i Nato. Det ligger på 6–8 prosent i målingene. I den nevnte TV-debatten sa Scholz at et samarbeid med Venstrepartiet ville bli vanskelig, men han avviste det ikke blankt. Laschet kritiserte ham og forlangte et klarere svar. Kanskje gir dette CDU-lederen en planke for å redde valgkampen. Nervøse reaksjoner fra SPD-folk tyder på at de frykter det. CDU «diskvalifiserer seg som en seriøs partner», hevder SPDs nestleder Serpil Midyatli. Men dette er et svakt punkt for SPD. Selvsagt setter den andre siden inn et angrep der. Om det gagner Armin Laschet, gjenstår derimot å se.