Plutselig sto hun midt i dramaet

I mars reiste sanitetssoldat Ida Vihovde (31) til et tilsynelatende rolig oppdrag ved det norske feltsykehuset i Kabul. 16. august satt hun med en ladd pistol og ventet på angrep.

Vi fikk meldinger om at først 500, så flere tusen mennesker, løp over flystripen mot oss. Vi fikk høre at det var en mobb. Da tenker du det verste. Ida Vihovde (31)

Dette er hennes historie fra Kabul

Da alt endret seg: Jeg reiste til Afghanistan 15. mars. Et nytt team skulle overta det norske feltsykehuset på den internasjonale flyplassen. Jeg så for meg ganske rolige tider. Jeg har sanitetsopplaering, men driver vanligvis med personellansvar, lister, lønn, litt «kjedelige ting».

Det ble stille og rolig. Vi tok over for andre nordmenn, et sykehus som gikk av seg selv. Vi satte opp et naerforsvar og forberedte oss på at det kunne skje noe. Det skulle vi få mye glede av senere.

Alt endret seg da Taliban begynte å ta over provinser og naerme seg. Til dagen da de sto utenfor portene til Kabul. Alvoret startet 15. august. Da begynte et stress, en bekymring, en usikkerhet.

Når man får en slik nyhet, er det ikke morsomt lenger. Da ville jeg hjem. Jeg visste ikke hva som skjedde utenfor sykehuset. Vi fikk meldinger om at først 500, så flere tusen mennesker, løp over flystripen mot oss. Vi fikk høre at det var en mobb. Da tenker du det verste.

Meldingen kom om å ta frem våpen, gjøre klar til å forsvare sykehuset. Det var blitt mandag 16. august, litt ut på kvelden. Vi var 60– 70 mennesker inne på et stort rom. Vi ventet på at det kunne komme noen inn døren som vi ikke ønsket å se. Alle hadde en ladd pistol i hendene. Jeg satt bakerst, så jeg ventet med å trekke tilbake hanen. Tenkte at jeg rakk å gjøre det uansett.

Men ingen kom.

Stanken av blod: Sykehuset kom i drift igjen, med en strøm av pasienter, syke og sårede. Så ble de to eksplosjonene utløst utenfor flyplassen. Vi hadde pålitelige kilder om at noe sånt kunne komme til å skje. Plutselig var jeg ikke lenger HR-personell. Jeg var medic.

Jeg tror det tok mindre enn ti minutter fra det smalt til beskjeden om «masseskader» kom og de første pasientene dukket opp. Først noen få. Så var hele sykehuset fullt. Vi øver mye på masseskader. Men vi tenker jo at det aldri skjer oss. Det gjorde det nå. På det meste hadde vi 65 navn på tavlen vår K samtidig, 31 amerikanere.

Det var sjokkartet. Jeg er ikke vant til å selodkøkdeenmenvanreskerru. nDdet er ekkelt. D0et5g.0ik0kdenaelutkntogrjseknnHoemrcenulleusk-tflayvlajerdne,nsovmarsmeteter sykehuset, seg. Jegavfagrhiannsokme dluafdt ent låuntopdåerospeegr.aEstjoKnasbsualeink.aDose bvlaereitktkeer dhøvdeert,mbaerneneynoperriekrkteu. nAdltesroflmyelåt pmåegdulnveotr,sokgdsean iltuektstepne,rdsoetnveallr, hspeletsjiaealvsloigl.dater og afghanere på

fluDkett. b2e0ståerfmoreådbneohroslkdteilfsattendinevgaeenvrealrseå ihAafngoheanåigstjaønrev. aSromovåers.kaffe likMpeonsedr.eHtboledeeknosnvtaeakr t dmreadmlaotgiissktaivkskkfjoeldke. nI ed,esnonmevaarrtifkaknetlaesntiskkaen.

Odug lessjefnsyokrdepmlenienrene! sFeoglnke boaprpeglejvoerdlseejroabvbeunttsrienk. nDientgveinrkfertasoAmfoghmaanlilsethanad. de g jort dette før. Vi ga hvOermanindtrermvjauseseneo:m

hj_eiale[sjy_bkXeWhau[sjeht[.aVai_dg]jo[drd\ehWos7s\]k^laWr# fdo_rijeWndn$ y8r_ubZn[dhe[, hmee]nideZn[kbjofmaeldfrfi#. \ehZh_d] \hW 7\j[dfeij[d$ >_ije#