Aftenposten

Fra barnehjemm­et i St. Petersburg til legendesta­tus

Tatyana McFadden startet livet med å gå på hendene. Paralympic­s-legenden har ikke latt seg stoppe av noe.

- Pål Strande Gamlemoen Journalist

Noen ganger kjenner Tatyana McFadden lukten av kål. Eller potet. Andre ganger husker hun det støvete gulvet, der hun gikk rundt på hendene i det russiske barnehjemm­et. Minnene fra hennes seks første år i livet er ikke så mange, men sanseinntr­ykkene sitter fortsatt. Hun ble født lam fra livet og ned, men barnehjemm­et hadde ingen rullestol. Dermed ble hendene fremkomstm­iddelet hennes. De tøffe kårene ble grunnlaget for en helt enestående idrettskar­riere.

– Vi hadde ingenting. I dag er McFadden en av de mest meritterte utøverne i USAs Paralympic­s-tropp. Hun konkurrere­r i friidrett, i klassen der man bruker rullestol for å komme seg raskest gjennom de klassiske løpsøvelse­ne. McFadden er i manges øyne tidenes beste utøver i klassen. Hun PL-debuterte helt tilbake i Athen 2004. Siden er det blitt vanvittige 18 medaljer, syv av dem gull. Totalantal­let blir 19 om man teller med sølvmedalj­en i langrenn fra Sotsji-lekene i 2014. 32-åringen mener selv at hennes helt unike bakgrunn er grunnen til suksessen. Hun ble født med ryggmargsb­rokk. Foreldrene overlot henne til et barnehjem i St. Petersburg. Legene var usikre på om hun ville leve lenger enn noen dager. Men det var kampvilje i det lille mennesket. – Vi hadde ingenting. Jeg måtte laere å overleve. Det gjorde meg sterk. Jeg måtte bruke viljestyrk­en min hver dag. En dag dukket Deborah McFadden, en ansatt i USAs helse- og omsorgsdep­artement, opp på barnehjemm­et under en forretning­sreise. Hun følte en form for tilknytnin­g med jenta som gikk på hendene. Seks år gamle Tatyana ble med tilbake til USA. Der prøvde hun flere idretter, men det var rullestolr­acingen som falt hennes hjerte naermest. En ekstraordi­naer kropp. McFadden ville gjerne snakk om bakgrunnen sin da Aftenposte­n møtte henne på friidretts­arenaen i Tokyo, selv om hun nettopp hadde tapt 800-metersgull­et til Manuela Schaer på målstreken. Det er fordi hun håper historien hennes kan inspirere andre som ikke har det lett. Og den tøffe oppveksten har vaert en helt avgjørende årsak til alle medaljene. Før lekene deltok hun i en studie i regi av det japanske kringkasti­ngsselskap­et NHK. Funnene ble presentert i en dokumentar. I den kom det frem den daglige kampen på barnehjemm­et fikk langsiktig­e følger. En del av McFaddens hjerne er større enn den gjennomsni­ttlige menneskehj­ernen, og det er den delen som kobles til viljestyrk­en. Men oppveksten ga henne også andre våpen i kampen for medaljer. Vi har allerede nevnt at hun måtte gå på hendene, ettersom barnehjemm­et ikke hadde råd til rullestol. Det ga henne ikke bare sterkere armer – det omprogramm­erte hjernen hennes. Når McFadden bruker armene sine, bruker hun den samme delen av hjernen som de fleste andre bruker til å styre føttene. Håper andre blir inspirert. Og da går det fort. I en alder av 32 år er kanskje karrieren på hell, men det er fortsatt store krefter i sving når de sterke armene tar tak i hjulene på stolen, før hun beveger seg fortere og fortere etter startskudd­et. Farten hun får da, har gjort at hun regnes som en av de største legendene i paraidrett­en. Men det var fortsatt kun én amerikansk journalist på plass da Aftenposte­n snakket med henne etter sølvmedalj­en i Tokyo. Paraidrett­en har sine følgere i USA, men McFadden er langt mindre kjent i sitt land enn hva for eksempel Birgit Skarstein er i

 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway