Derfor mislyktes Vesten i Afghanistan
Den vestlige involveringen i Afghanistan var mislykket. De siste 40 års erfaringer – siden Vietnam – gjør at dette resultatet ikke er uventet. Men om vi skal unngå å gjøre samme feil om igjen, bør krigen sees i et bredere og mer prinsipielt historisk perspektiv.
Staten og krigen. Krig har vaert en nøkkel til Vestens suksess de siste 400 år. Ikke bare erobret Europa store deler av verden med haermakt fra begynnelsen av 1500tallet, som oftest med langt faerre folk og ressurser enn motstanderne. Krig var også på mange måter motoren i Europas egen utvikling.
Etter freden i Westfalen i 1648, som avsluttet trettiårskrigen, ble det vi forbinder med den klassiske krigen, dominerende i Europa. Krig ble erklaert mellom stater, utkjempet mellom haerer og avgjort på slagmarken.
Krig regulerte forholdet mellom suverene stater. Den var den endelige test på en stats styrke.
Slik sett bidro den til «survival of the fittest», samtidig som den var ledd i en maktbalanse der ingen noen gang fikk ro til å slakke på farten. Den var derfor også en teknologisk motor som førte til oppfinnelser og effektiviseringer som så kunne overføres til andre felter.
Og paradoksalt nok var resultatet av krigen demokratiet og den lange freden. Det er derfor ikke merkelig at Vesten har hatt klokkertro på krigens evne som en katalysator for å finne gode politiske løsninger.
Den svakeste vinner krigen. Men det er en stund siden det var slik. De to verdenskrigene var langt mer ødeleggende enn de foregående krigene.
Etter 1945 er det blitt stadig mer vanlig at den svakeste parten vinner krigen – isaer når krigen føres på denne partens territorier.
Det er ikke lenger regelen at europeerne vinner såkalt asymmetriske kriger mot mindre avanserte motstandere.
Det skyldes at det er vanskelig å føre krig mot en motstander som ikke er en stat. Det er ingen tilfeldighet at de klassiske krigene oppsto i det øyeblikk Europas stater hadde fått sin gjenkjennelige form.
Mot slutten av hundreårskrigen (1337–1453) kunne franskekongen mobilisere en stående haer på 11.000 mann. Det er ingen imponerende styrke sammenlignet med Ludvig 14.s halve million under våpen snaut 300 år senere.
Men det var et syvmilssteg sammenlignet med ridderhaerene som hadde utkjempet første fase av hundreårskrigen. For Ludvig 11.s stående haer trengte faste inntekter, og det kunne bare faste skatter skaffe ham.
Med faste skatter og en stående haer var plutselig kongen på et helt annet nivå enn andre stormenn.
Slik hadde det ikke vaert i middelalderen, da kongene bare var store stormenn. Men slik skulle det bli i århundrene fremover.
Krigens gråsoner. Middelalderkrigene kan laere oss ganske mye om hvordan samfunn uten en stat fungerer, noe vi utdyper i boken Ah_] kj[d ijwj (Dreyer, 2020).
Vi assosierer gjerne middelalderkriger med korstog, store slag og vellykte beleiringer. Dette er misvisende. Korstogene var en episode, slag en sjeldenhet, og beleiringer ga nesten aldri suksess.
Krigene ble utkjempet mellom små haerer sammensatt av et mylder av ulike aktører som sjelden var villige til å kjempe for konge og fedreland, enn si ta risiko overhodet.
Middelalderens kriger foregikk i en gråsone der det er vanskelig å skille mellom krig og fred, fordi det knapt fantes noen sterk statsmakt til å erklaere, føre og avslutte krigshandlinger.
Krigen var innvevd i samfunnet, som småskalaoperasjoner, plyndringstokter, personlige feider og forhandlinger.
Fiendebildet var flytende. Det var en rekke overlappinger mellom venner og fiender, sidebytter var vanlige, og regelen var at stridende parter holdt hverandre i sjakk i en uformell maktbalanse. Ble en
❝ For å vinne krigen må man vinne befolkningens «hearts and minds»
part for sterk, ble motstanden desto sterkere.
Avgjørende slag var en sjeldenhet. De aller fleste trakk seg vekk før nederlaget ble for voldsomt. Og fordi dagens fiende kunne vaere morgendagens allierte, var benådning regelen.
Krig var business. Løsepenger var en kjaerkommen inntekt som gjorde at riddere så godt som aldri tok livet av hverandre. De behandlet hverandres bønder med nokså stor overbaerenhet, ikke av respekt for dem – forakten for bøndene var dypt rotfestet – men fordi brutal fremferd kunne eskalere striden, og fordi ingen hadde interesse av å drepe høna som la gulleggene.
Middelalderen og i dag. Dette er relevant for dagens nylig avsluttede krig i Afghanistan.
Afghanistan er ikke «middelaldersk» i den forstand at landet er på samme stadium som Europa var for 1000 år siden. Alle land må ikke gå gjennom samme stadier som Europa.
Afghanistan er heller ikke middelaldersk i betydningen barbarisk og brutalt. Den brutaliteten som har karakterisert Taliban, og enda mer bevegelser som IS og AlQaida, er ikke «middelalder». Den er et produkt av den moderniteten som har skapt verdenskriger og overført denne logikken på resten av verden, når Vesten har rettet sitt militaere skyts dit. Afghanistan er «middelaldersk» bare i den forstand at det ikke ligner dagens Vesten.
Vesten er så forskjellig fra andre samfunn at det kan vaere fristende å slå sistnevnte sammen i én kategori. Det er grovt forenklende, men det kan likevel ha sin misjon i å få frem det store tolkningsproblemet Vesten har i møte med andre deler av verden.
Gang på gang har Vesten forsøkt å overføre sin samfunnsmodell til deler av verden med andre historiske tradisjoner. Modellen er naermest umulig å overføre.
I samfunn uten noen sterk stat kan ikke krigen utkjempes på slagmarken og isoleres til militaere slag og trefninger. For å vinne krigen må man vinne befolkningens «hearts and minds». Dette er forsøkt i Afghanistan gjennom såkalt «kapasitetsbygging», vinne «the human terrain», forsøke å skape tillit gjennom belønning og forutsigbarhet. Men det som er forutsigbarhet i vestlig forstand, er ikke nødvendigvis det samme i Afghanistan. I tillegg er det naer umulig å kontrollere at ikke andre grupperinger gjør samme forsøk med langt mer effektive virkemidler enn vestligstøttede styrker. I middelalderen var det aldri noe press utenfra fra en teknologisk overlegen makt. Nomadiske grupper var overlegne europeiske konger, men Europa ble spart for nomadiske invasjoner ved en kombinasjon av fjell, fattigdom og flaks. Dermed fikk regionen utvikle seg i relativ fred fra ytre invasjoner og press. Det er denne friheten vi ikke er villige til å gi resten av verden i dag – selv om fullstendig frikobling er umulig i en globalisert verden. Har vi noe valg? Den afghanske befolkningen ville trolig hatt det bedre dersom landet hadde fått utvikle seg i fred fra ytre innblanding. Etter nesten fire tiår med utenlandsk naervaer i landet finnes det ikke lenger noe slikt alternativ. Intervensjonsmaktene har undervurdert hvor vanskelig det er å innføre et mer vestlig styresett i et land som ikke har slike tradisjoner. For å unngå slike mistak kreves det en bedre forståelse av ikke-vestlige samfunn. Det finnes flere og mer nyanserte alternativer enn et vestlig eller et islamistisk Afghanistan. En hjelpearbeider uttrykte det slik for noen dager siden: «Når de amerikanske styrkene er ute, går livet videre i Afghanistan.» Vi er trolig de dårligste til å si noe om hva slags liv det vil vaere.