Den perverterte idealismen
Lars Borgersrud mener jeg «forgifter» debatten om kommunismen (Aftenposten 25. august). La meg derfor presisere. Ved å erklaere seg som kommunist i dag og endatil beklage at massemorderen Mao «tapte», har Dag Solstad politisk og moralsk gitt sin støtte til en ideologi som har forårsaket ufattelig lidelse verden over. Solstad gjør seg bevisst moralsk medansvarlig.
Kjernen i denne debatten er hva hverken den tause Dag Solstad, Lars Borgersrud eller nå Per Otnes (Klassekampen 26.8 august) ser: Hvordan og hvorfor kommunismen har ført til disse enorme forbrytelsene.
Hvor er viljen til å reflektere over årsakene til at det gikk slik? Ser de ikke at leflingen med diktatur er en permanent invitasjon til massevold mot «de andre»?
Hvilket samfunnsideal? De nekter å svare på de sentrale spørsmål: Hvordan skal maktskifter skje, økonomien organiseres og rettssystemets autonomi sikres i deres etter-revolusjonaere utopi? Vil det bli holdt valg med flere partier? Vil det bli kunstnerisk og intellektuell frihet?
Å unngå dette spørsmålet er uaerlig. Rent ut sagt feigt.
I stedet forsøker Borgersrud å diskreditere meg ved å skyve debattens fokus ut i underordnede metodespørsmål og kalle meg «brønnpisser» og «Mccarthyist». Jeg synes dette sier mer om dem enn meg.
Borgersruds uvitenhet. Borgersrud gjør et poeng av kildebruken i studier av totalitaere regimers overgrep. Vi kan alltid drøfte omfanget av redslene. Totalitaere regimer vil systematisk forsøke å skjule sine overgrep.
Borgersruds kritikk av Stéphane Cortois’ analyse viser hans manglende sans for proporsjoner. Det Borgersrud måtte finne av unøyaktigheter i ulike oversettelser av Courtois’ bok, svekker ikke dette verkets betydning for å forstå kommunismens historie. Redslene er til overmål dokumentert fra flere hold (bl.a. av R.J. Rummel og Frank Dikötter).
Borgersrud anklager den internasjonale folkemordlitteraturen for ikke å skille mellom drepte i kriger og drepte som følge av for eksempel kommunistregimenes bevisste bruk av sult og massehenrettelser. Her viser han rett og slett sin uvitenhet. Denne litteraturen er full av slike analyser. (For en drøfting, se vår nylig utgitte artikkelsamling Politisk vold. Former og årsaker. Red. Øystein Sørensen, Nik. Brandal og BH, Dreyer).
Hensikten er åpenbar: å bagatellisere kommunismens forbrytelser.
Kommunismen og nasjonalsosialismen. Dette er alvorlig for alle som i demokratiets institusjoner til forsvar for politiske og sivile rettigheter ser uvisnelige sivilisasjonsverdier – mot totalitaere bevegelser til høyre og venstre.
Kommunismen er i antall drepte en verre ideologi enn nazismen. En viktig oppgave for skoleverket og minnestedene om nazismen nå er å øke kunnskapen om
❝ Totalitaere regimer vil systematisk forsøke å skjule sine overgrep
disse ugjerningene på linje med vår bevissthet om nazismens forbrytelser.
Borgersrud synes å mene at kommunismen er en god idé, bare uheldig utført.
Til det er å si: Politiske ideologier kan ikke vurderes utelukkende på idéplanet. Abstrakt kan man godt argumentere for at kommunismen «opprinnelig» står for idealistiske verdier («frihet for alle, mot kapitalisme og imperialisme» etc., som Borgersrud skriver). Men hvorfor forvandlet en frigjøringsbevegelse som startet slik, seg så katastrofalt?
Et forslag til svar: Den perverterte idealismen, eller den gode viljens illusjon.
Solstad, Borgersrud og nå Otnes er alle ofre for denne måten å tenke på. De blir idealister som perverteres i sin søken etter en utopi – og er villige til å gå over lik for å nå sine mål. De ser ikke hvilken risiko de løper med slikt revolusjonsprat og den maktabsolutisme som diktaturer åpner.
Som André Gide sa det: Respektér dem som søker sannheten, sky dem som sier de har funnet den.
Revolusjonsvolden ble i sin tid forsvart ved å si at «vi må knuse noen egg for å lage en omelett».
En ren jesuittermoral. Stalin likte den. Dikteren Novalis sa det annerledes: Den som forsøker å skape et himmerike på Jorden, skaper et helvete.
Uten motmakt. Kommunismen er et system som ikke har noen institusjonelle skranker mot maktmisbruk. Det er en logisk følge av dens totalitaere statsmoral. Alle forsøk på å skape en humanistisk kommunisme har strandet fordi disse partiene aldri har turt å fremstille seg i frie valg og frykter enhver politisk pluralisme.
Stalin, Mao og Pol Pot representerer derfor et _aa[#avvik i et slikt system.
I sommer har vi hatt et oppgjør med totalitaere ideer til høyre. Nå er tiden inne for å se til venstre. Et oppgjør med massemorderen og høyreekstremisten fra 22. juli må favne om det \[bb[i opphav han har med alle typer totalitaer tenkning, enten den er politisk eller religiøs, eller står til venstre eller høyre.
At Dag Solstad fortsetter å mumle i vei med sin kommunismebeundring, nå med støtte fra partihistorikere, er ikke overraskende. Bare trist.