Landslaget trenger en sint, skallet og gal sjef
Med landslagsfotballen i endring stilles det enda større krav til en tydelig sjef.
Ivinter fulgte mange nordmenn TVdokumentaren Sundby mot resten av verden, der det ofte gikk en kule varmt mellom skiløper Martin og trenerbror Sondre. Sistnevnte antydet at skallede menn var sintere enn andre. Lillebror la ikke frem vitenskapelig dokumentasjon for sin påstand, men hadde nok rett i at skiløper Martin Johnsrud Sundby var direkte, krevende og tydelig.
Det var «no nonsense» overfor seg selv og omgivelser.
Fotballandslagets sjef, Ståle Solbakken, er like speilblank på hodet som verdensmesteren på ski. Og han er minst like krevende og direkte.
Eller som midtstopper Stefan Strandberg beskrev i forrige uke:
– Han er stein, hakkende gal.
❝ Ståle Solbakken har ikke vaert lenge i jobben som norsk landslagssjef, men han har på kort tid vist en tøffhet utad som vi strengt tatt aldri har opplevd fra en norsk landslagssjef
Daglige Solbakken-show. Han er totalt uten filter på pressekonferansene. Han har stilt enorme krav til egne spillere. Han har gått ut mot myndighetenes koronarestriksjoner, og han har anklaget oss i mediene for å vaere feige – noe vi må tåle.
Enig eller uenig, Solbakken tar alle debatter på strak arm.
53-åringen har også vist at middelaldrende menn fra Grue kan vaere morsomme.
Hver dag på landslagssamling under Solbakkens regime har vaert et lite show.
I sterk kontrast til forgjengernes.
Fra «Drillo» til Solbakken. Rutinerte Lars Lagerbäck var fagmann til fingerspissene, men å sitte på et podium var ikke favorittøvelsen.
Filosofiske Per-mathias Høgmo hadde gode tanker, men det var ikke alltid vi forsto hva han mente.
Egil «Drillo» Olsen mistrivdes i rampelyset, alt han ville var å flytte brikker på taktikktavlen.
Åge Hareide var uberegnelig og vanskelig å lese hvor du hadde.
Mens fagmannen Nils Johan Semb var politisk korrekt i alt han gjorde.
Solbakkens lederstil kan vaere oppfriskende for oss som følger landslaget fra sidelinjen, men den er helt nødvendig for dem som skal prestere for Norge på banen.
Et landslag uten mesterskap på over 20 år har trengt et spark bak.
Norsk fotballs flaggskip trenger en sint, skallet og gal sjef. For
.
Flere kamper, faerre treninger. Da Solbakken selv spilte på landslaget på 90-tallet, var antallet samlingsdøgn omtrent like mange.
Men det skjedde nesten aldri at det ble spilt tre kamper på ni–ti dager.
Nå er det blitt normalen.
Der for eksempel «Drillo» kunne terpe på treningsfeltet i tre dager før kamp, har Solbakken i realiteten én skikkelig trening før hver kamp.
Resten av tiden går bort til restitusjon, kamp og reising.
Vi har en landslagssjef fanget i tidsklemma.
Energiske Solbakken hadde naermere 300 dager i året på feltet som FC København-trener. For Norge får han kanskje et dusin fullverdige treninger i løpet av et helt kalenderår.
Da sier det seg selv at han ikke får gjort mye på feltet. Solbakken har ikke tid til å vaere trener, han må vaere sjef.
Og en ekstremt tydelig sjef for å få spillerne til å fatte budskapet på sin tilmålte tid.
Blir neppe faerre kamper. Det er naivt å tro at det kommer til å bli bedre, at Solbakken skal få så mange samlinger i fremtiden der han kan trene i ro og mak med spillerne i to–tre sammenhengende dager.
Nations League-konseptet ser ut til å ha kommet for å bli. Der handler det om poeng (og penger), og laget må spisses inn mot den kampen. Det betyr at det nesten
ikke spilles treningskamper lenger. Dermed forsvinner også muligheten til eksperimentering uten presset om poeng hengende over seg til enhver tid.
Og verre kan det bli, det er ikke utenkelig at de store internasjonale fotballorganisasjonene ønsker VM og EM annethvert år en gang i fremtiden.
Med et så tett kampprogram bli det hektisk og slitsomt å vaere spiller.
Og det blir heller ikke lett å vaere landslagssjef.
For når skal de trene når det spilles kamper absolutt hele tiden?
Solbakken må bruke tiden godt, og ut fra det lille vi får høre fra innsiden av landslaget gjør han også det:
«En landslagssjef på speed.»
«En pedagog som vet hva han vil.» «Han stiller tøffe krav til alle.»
Bør ha mange mål. 53-åringen har gjennomført lange samtaler med alle spillere og er aerlig på at han har vaert «ganske hard».
I forrige uke handlet det mye om tøffhet og kynisme mot stormakten Nederland.
Før Gibraltar-kampen på Ullevaal tirsdag kveld må han holde spillerne på «tåhev» i en kamp Norge skal vinne 100 av 100 ganger.
For det er ikke «bare Gibraltar» som venter.
De 90 minuttene på Ullevaal kan i realiteten avgjøre om Norge spiller VM eller ikke.
Kvalifiseringsgruppen er jevn før det drar seg til i sluttspurten i oktober og november. Ved poenglikhet teller målforskjell før innbyrdes oppgjør, og hver bom mot Gibraltar bli skjebnesvanger.
Norge har skapt mange målsjanser, men scoret for lite i de fem første Vm-kvalifiseringskampene til nå.
Forskjellen på 2–0 og 5–0 kan vaere betydelig. For det kan også vaere forskjellen på et Vm-sluttspill og ikke.
Med landslagsfotballen i endring stilles det enda større krav til en tydelig sjef