Når ulike verdenssyn kolliderer på arbeidsplassen
Hva er en mellomleders rolle? Konflikten i Skinorge handler også om dette spørsmålet.
Striden mellom Norges Skiforbund og Clas Brede Bråthen er først og fremst en trist personalsak som bør løses så fort som mulig. Men den inviterer også til en diskusjon som er relevant for arbeidslivet for øvrig.
Ser man forbi alle påstandene som slenges frem og tilbake mellom leirene, står én problemstilling igjen som noe av kjernen i konflikten:
Hva er en mellomleders rolle? Hvem er mellomlederen til for? Og hvem må hen kunne samarbeide godt med?
Spør du skiforbundet eller Bråthen, vil du få ulike svar.
Det store paradokset. Problemstillingen bidrar også til å belyse et av de store paradoksene i denne saken.
Det handler om hvordan to miljøer kan vurdere samme person så forskjellig.
Bråthen er svaert godt likt i hoppmiljøet han har ledet i 17 år. Den folkekjaere treneren Alexander Stöckl har strukket seg langt for at Bråthen skal få beholde jobben som sportssjef. Også utøverstjerner som Maren Lundby har kjempet for ham i offentligheten.
De peker på de tidvis oppsiktsvekkende gode sportslige resultatene hopperne har oppnådd under Bråthen. Og de viser til alle de viktige kampene han har stupt inn i, ikke minst for likestilling.
Alt dette er sant. Da kan det vaere lett å konkludere med at han selvsagt bør få forlenget kontrakten når den utløper til våren.
Det store spørsmålet. Det er imidlertid ikke adferden overfor trenere og utøvere i hopp Bråthen kritiseres for. Kritikken går på oppførselen overfor andre miljøer.
Hvis en avdelingsleder i naeringslivet alltid hadde kjempet for sine ansatte, ville vedkommende trolig blitt populaer i det miljøet. Om avdelingslederen ikke kunne samarbeidet med lederkolleger i andre avdelinger eller ledere lenger opp i bedriften, ville det vaert problematisk.
Da blir det store spørsmålet i denne saken hvordan Bråthen faktisk har oppført seg.
Er misnøyen mot Bråthen et uttrykk for manglende takhøyde? Eller har han virkelig «utvist en adferd og kommunikasjonsform som er helt uakseptabel», slik skiforbundets advokat sa det før helgen?
Det er vanskelig å vite dette sikkert uten selv å ha vaert i rommene under møter. For Bråthen er det vanskelig å forsvare seg mot slike generelle karakterdrap. På den annen side kan ikke skiforbundet brette ut alle mulige anklager i offentligheten i en pågående personalsak.
Hva med takhøyden? Saken blir vondere av at den er så tett knyttet opp til ett menneskes personlighet. Noen ganger kan direkte personer oppfattes mer konfronterende enn de selv forsøker å vaere.
Det er i utgangspunktet bra med mellomledere som tør å si tydelig fra også oppover. Nikkedukker er kanskje komfortabelt for en toppledelse, men er neppe det som gjør at en organisasjon utvikles. Samtidig må tilbakemeldinger bli gitt på en ordentlig måte.
Akkurat hvor grensen for dette går i en bedrift, er ikke nødvendigvis så enkelt å fastslå. I en eventuell rettsrunde blir det avgjørende hva skiforbundet kan dokumentere av konkrete overtramp.
Et stort forbund. Norges Skiforbund skiller seg fra de fleste andre saerforbund i idretten. Forbundet består av en rekke grener: alpint, freestyle, hopp, kombinert, langrenn og telemark. Disse styrer selv mye av egen drift. De har egne sportssjefer, og de rapporterer til egne grenkomiteer.
De ulike idrettene er likevel ikke avskåret fra resten av forbundet. Sportssjefene i de ulike grenene har møter med hverandre. De har kontakt med avdelinger i den sentrale administrasjonen, som økonomi og arrangement. Og det er kontakt med den sentrale ledelsen.
I denne saken er det forskjellige forestillinger om hvor viktige disse kontaktpunktene egentlig er.
Fra den ene siden presenteres det som at lederne er del av et fellesskap der de må forholde seg til hverandre. Fra den andre siden argumenteres det for at verdiskapingen skjer i det sportslige miljøet.
Desperat forsøk. Foreløpig er skiforbundet kommet dårlig ut av denne saken. De havnet bakpå fra start, ikke minst overfor sponsorer som ble overrumplet da saken sprakk.
Trolig blir det verre før det blir bedre. Konflikten virker helt fastlåst.
Før helgen avslo Bråthen en rekke forslag om forlik fra forbundet. Det ene handlet om at han skulle beholde det sportslige ansvaret, men fratas de administrative oppgavene. Med andre ord: Bruk all tid i hoppmiljøet, så kan andre ta seg av kontakten med resten av forbundet.
Det var et desperat forsøk fra forbundet for å få avsluttet saken. For Bråthen var det ikke aktuelt å takke ja til et tilbud han opplevde som en degradering.
Dermed ruller saken videre. Etter flere ukers offentlig skittentøyvask tyder lite på at partenes virkelighetsforståelse har naermet seg hverandre. Snarere tvert imot.
❝ I denne saken er det forskjellige forestillinger om hvor viktige disse kontaktpunktene egentlig er.