«Jeg må legge på. De hopper fra bygningen.»
Det var det siste Monica Iken-murphy hørte fra ektemannen. Ingen har noensinne funnet et eneste spor etter ham.
M «onica Iken-murphy (51) er ikke kresen. Lommeboken hans hadde vaert nok. Eller nøkkelkortet. Eller gifteringen.
– Det er fortsatt helt overveldende å tenke på at Michael bare forsvant. At de ikke har funnet så mye som et gram etter ham. Ikke engang en liten beinbit. Tro meg, jeg hadde gladelig tatt imot en beinbit, sier hun.
Fotoalbumet hun blar i, viser et nyforelsket par i 30-årene. To mennesker som i løpet av 24 intense måneder rakk å møtes, flytte sammen og gifte seg.
Og da sommer ble til høst i 2001, prøvde de å få barn. Ektemannen hadde selv hatt en trøblete oppvekst, men nå gledet han seg.
– Det var drømmen hans. Han ville blitt en fantastisk far.
«Sees etterpå». Rundt 17.400 mennesker befant seg i World Trade Center-komplekset sør på Manhattan i morgentimene tirsdag den 11. september 2001. Michael Iken var en av dem. Han jobbet som obligasjonsmegler i det sørligste av de ikoniske Tvillingtårnene. I 84. etasje.
Som vanlig hadde han stått opp grytidlig for å rekke å vaere på plass foran Pc-skjermene hos Euro Brokers i tide.
Humøret var ekstra godt denne dagen. Michael tok på seg de brune seilerskoene. Etter jobb skulle han ta siste del av et båtkurs og få sertifikat.
Før han forsvant ut døren, ga han kona et kyss og sa: «Elsker deg. Sees etterpå.»
– De hopper. Litt før klokken ni ringte telefonen hennes. Hun stusset. Det var den travleste tiden på dagen for meglerne. Hun hørte nesten aldri fra Michael da.
Han ba kona slå på Tv-en. Et lite fly hadde trolig fløyet inn i bygningen, mente han.
– Hvilken bygning? spurte hun – Tårn 1. Nordtårnet, svarte han.
Michael forsikret kona om at alt gikk bra. Han var trygg der han var. Ting var under kontroll.
Noen minutter senere var han på tråden igjen. Han ble nedringt av venner og familie og ba kona om hjelp. Hun måtte ta en ringerunde og fortelle alle at han hadde det bra.
Så sa han: «Jeg må legge på nå. De hopper fra bygningen.»
Fulle av drivstoff. 11. september 2001 var en dag like skremmende som den var surrealistisk.
Det var ikke et småfly, men en Boeing 767 som traff det nordligste tårnet klokken 8:46.
Flyet fra American Airlines var på vei fra Boston til Los Angeles da fem kaprere klarte å ta kontroll over maskinen. Det hadde 92 personer om bord, og tankene fulle av drivstoff.
Brått var et vanlig rutefly blitt til et massedrapsvåpen.
På Tv-skjermen så Iken-murphy det gapende hullet mannen snakker om.
Sort røyk veltet ut, men det hersket stor forvirring om hva som hadde skjedd. Mange håpet og trodde fortsatt at det var snakk om en ulykke.
– Jeg tok det liksom ikke innover meg. Det var TV. Alt ser stort ut da, gjør det ikke? sier Iken-murphy.
Dessuten var ektemannen i det andre tårnet.
– Det skjer bare ikke. Denne trøsten var imidlertid kortvarig.
Klokken 9:03 ble det klart at USA var under angrep.
En Boeing 767 fra United Airlines kraesjet inn i det sørligste tårnet mellom 77. og 85. etasje.
I motsetning til det første angrepet, ble dette fanget opp direkte på TV. Klippene ble spilt av igjen og igjen.
Hjemme i stua satt Iken-murphy urørlig.
– Du tror liksom ikke på det du ser. Jumbojet-er kraesjer ikke inn i bygninger på den måten. Det skjer bare ikke.
Hun forsøkte å ringe mannen, men fikk bare opptattsignal. Så brøt nettet sammen.
Løp for livet. På nedre Manhattan var det kaos. Sirenene ulte konstant. Det snødde papirark fra de to brennende tårnene. Tomme sjekker, regninger, strategidokumenter, take away-menyer, personlige beskjeder og fotografier dalte ned over New York City.
Mange mennesker var fanget høyt oppe i tårnene.
Det er anslått at mer enn hundre personer hoppet eller falt ut av tårnene. De fleste hoppet alene, men noen hoppet to og to, ifølge øyenvitner.
De heldigste klarte å komme seg ned trappegangene og ut på gaten. Hundrevis av brannmenn og en rekke politifolk tok seg inn i World Trade Center for å bistå i evakueringen.
Klokken 9:59 kollapset det sørligste tårnet. Det Michael Iken jobbet i. En sky av støv og røyk bredte seg gjennom gatene. Tusenvis løp for livet.
Monica Iken-murphy forsøkte å holde motet oppe. Ektemannens bestevenn, som jobbet et annet sted i bygget, hadde kommet seg i sikkerhet. «De to gjør jo alt sammen», fortalte hun seg selv. Selvfølgelig hadde Michael også kommet seg ut. Eller kanskje han lå skadet på et sykehus.
Men hun hørte ingenting. Først gikk timene. Så gikk dagene.
– Underbevisst visste jeg at han var borte, men jeg ga ikke opp håpet, sier hun.
Så etter mannen på gaten. Angrepene mot USA den 11. september tok 2977 liv. I tillegg døde 19 menn fra terrororganisasjonen Al-qaida.
Tilsammen kapret de fire fly. I tillegg til de to som traff Tvillingtårnene i New York, ble ett styrtet inn i militaerhovedkvarteret Pentagon utenfor Washington D.C. Det fjerde flyet kraesjet på et jorde i Somerset fylke sørvest i Pennsylvania.
Det tok tid å få oversikt over skadeomfanget.
Etter to uker holdt hun en minneseremoni for mannen, men Monica Iken-murphy klarte ikke helt å slå seg til ro med at han faktisk var borte. At han forsvant uten et eneste spor.
«Der er Michael!» kunne hun tenke når hun så en mann med krøllete svart hår på gaten.
– Saerlig i starten var det vanskelig, for jeg gikk og lette etter ham. Jeg så for meg at han gikk rundt på kloden med hukommelsestap.
Letingen pågår 20 år etter. Iken-murphys situasjon er langt fra unik. 1108 av dem som ble drept 11. september 2001, er aldri blitt identifisert. Det tilsvarer rundt 40 prosent av ofrene.
Årsaken er at DNA-ET ble ødelagt av varmen, flammene og flybensinen.
Kriminalteknikere har ikke gitt opp. Arbeidet med å identifisere de rundt 22.000 levningene som ble funnet i ruinene av World Trade Center, pågår fortsatt, 20 år senere.
Teknologiske fremskritt har gjort at The New York City Office of Chief Medical Examiner, som har ansvar for identifiseringen, har kunnet hente ut Dna-infor
masjon som var utilgjengelig tidlig på 2000-tallet.
Nylig fikk kontoret godkjenning til å ta i bruk en teknikk som kalles next generation sequencing.
Timothy Mcmahon, en direktør ved Armed Forces Medical Examiner System, kaller det for en «gamle changer».
– Gjør det at vi finner en løsning på alle tilfellene? Trolig ikke. Men om det bare skulle lede til at vi kan identifisere 20 prosent til, så er det betydningsfullt. Du hjelper en familie med å avslutte et kapittel, sier Mcmahon til avisen Newsday.
Minnesmerke ble gravplass. Monica Iken-murphy har etter hvert slått seg til ro med at Michael ikke kommer tilbake.
Hun vil aldri få vite nøyaktig hva som skjedde med ektemannen, men hun tror ikke han døde med en gang flyet traff. Ut fra bøker, rapporter og samtaler med andre antar hun at han besvimte av den voldsomme røyken fra brannen.
– Så han led ikke. Han sov, sier hun.
Ektemannens brå bortgang ga henne et kall. Hun opprettet stiftelsen September’s Mission. Den hadde som formål å sikre at det ble bygget et minnesmerke der de to tårnene hadde stått.
– Jeg bestemte meg for at de ikke skulle få bygge over døde mennesker. Ikke så lenge jeg fantes på denne planeten, sier Iken-murphy.
I dag sitter hun i styret til 9/11 Memorial & Museum. For henne er minnesmerket på Lower Manhattan
en triumf. Det er også det naermeste hun kommer en grav å gå til.
I et spesielt rom dypt nede i bakken, i små trebokser, ligger levningene etter dem som ennå ikke er identifisert. Ingen turister slipper til her, kun de etterlatte.
– For oss som ikke har noen ting, er dette stedet essensielt. Det er det siste stedet Michael var, og det er noe konkret.
Én soulmate. Iken-murphy er åpen om at de første årene som enke var tøffe. Hun jobbet natt og dag. Spiste ikke nok. Raste ned i vekt. Bearbeidet ikke sorgen skikkelig.
– Jeg var ikke frisk, sier hun. I dag går ting bedre. Hun har giftet seg på nytt. Sammen med mannen Bob har hun fått to døtre, Madison og Meghan.
Hun snakker om det som skjedde den dagen, uten å knekke sammen. Hun kan til og med se videoene av flyene som kraesjer inn i World Trade Center.
Men hun bruker aldri navnet på mannen som organiserte terroren og ble drept i Pakistan i 2011: Osama bin Laden.
– Jeg vet at han drepte mannen min, men jeg vil ikke bruke energi på det. Sinne er en veldig sterk følelse. Går jeg rundt og er sint, så tar de noe fra meg. Da vinner de.
Iken-murphy tenker fortsatt på Michael hver eneste dag.
– Jeg elsker to menn. Én er død, og én er levende. Men jeg har bare én soulmate, én sjelevenn. Han er død.
Går jeg rundt og er sint, så tar de noe fra meg. Da vinner de. Monica Iken-murphy