Verdsetter vi våre paralympiske utøveres prestasjoner høyt nok? Neppe.
Under OL fikk vi oppleve en engasjert kulturminister i Tokyo. Abid Raja (V) satt ringside på friidretts- og sandvolleyballbanen, hvor gullmedaljene ble smashet inn.
Det var ingen representanter fra regjeringen i Tokyo under Paralympics. Dette sender dårlige signaler fra toppolitikerne til idretten og samfunnet.
De norske paralympiske mestrene, Birgit Skarstein og Salum Kashafali, har rørt det norske folk både med sine prestasjoner og historier.
Felles for våre olympiske og paralympiske stjerner er at de motiveres av det samme: Mestringsopplevelsene. Fellesskapet. Og å realisere drømmer og mål på idrettsarenaen.
Én idrettsbevegelse. I Norge ble den paralympiske komité en fullverdig integrert del av Norges idrettsforbund og olympiske komité i 2007.
Vår måte å organisere idretten på er basert på den norske likestillings- og tillitsmodellen. Det er en erkjennelse av at et menneske har like stor verdi selv om man er blind eller lam.
Idrettsbevegelsen selv og politiske myndigheter må styrke arbeidet for mennesker med nedsatt funksjonsevne både økonomisk og kompetansemessig.
Ikke bare for å vinne flere medaljer i Paralympics, men for å styrke rekrutteringen av nye aktive mennesker til paraidretten.
Utenforskap er blitt en av idrettens store trusler.
Spleiselag. Det er fint med nye engasjement rundt paraidretten. Det trengs.
Stiftelsen VI, som Aker-konsernet har etablert, tar nye posisjoner og bruker minst 125 millioner kroner over fem år på utvikle paraidretten. Nå følger både Obos og andre stiftelser økonomisk etter i et spleiselag.
Abid Raja skal ha ros for at Kulturdepartementet i disse dager legger 100 millioner kroner i potten for blant annet å styrke arbeidet med fysisk aktivitet for barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Kjell Inge Røkke og Øyvind Eriksen er suksessfulle ledere i naeringslivet. De er utålmodige og vil se resultater av sine investeringer også i idretten. Det er fint. Vi trenger alle å ha mennesker rundt oss med ambisjoner, og som utfordrer den bestående tankegangen i idretten.
Prioriteringer. Det viktigste er at økonomiske midler fra private stiftelser styrker mulighetene for at flere mennesker med nedsatt funksjonsevne kan vaere aktive i idretten, og at de har tilgang til den beste trenerkompetansen.
Det er god grunn til å berømme Stiftelsen VI. De har jobbet målrettet for å styrke paraidretten. Deres arbeid skal imidlertid ikke erstatte bidragene fra myndigheter og idretten, men vaere et tillegg.
For å rekruttere flere bør man også styrke arbeidet som blant annet gjøres gjennom organisasjoner og institusjoner som Sunnaasstiftelsen og Beitostølen Helsesportsenter. Det nye nasjonale senteret for idrett for mennesker med nedsatt funksjonsevne, som etableres i Trondheim, vil også bli viktig.
Å skape idrettsglede raskt etter skader gjennom målrettet opptrening er helt avgjørende for rekrutteringen.
Mestrer man utfordringene i idretten, mestrer man trolig også mye bedre utfordringene i hverdags- og arbeidslivet. Idrettsorganisasjoner må aktivt arbeide for at faerre faller utenfor den organiserte idretten.
Våre Paralympics-utøvere er veivisere for å utvikle et større mangfold i idretten og samfunnet. Derfor trenger vi flere utøvere som representer Norge i neste Paralympics i Paris 2024. Her bør både Olympiatoppen og de politiske myndighetene sette tydelige mål.
❝
Utenforskap er blitt en av idrettens store trusler