Kommunismen er ikke det størst problemet til Rødt
Den røde fare ligger et helt annet sted.
Det ligger an til et revolusjonaert gjennombrudd. Rødts partileder, Bjørnar Moxnes, kan få kohort på Stortinget mandag.
Partiets mulige innflytelse brukes for alt den er verdt hos høyresiden. Fremskrittspartiets leder, Sylvi Listhaug, sier «kommunistisk» nesten hver gang hun åpner munnen. Det fungerer fortsatt godt som skjellsord i hennes kretser.
Og jo visst. Rødt har programfestet revolusjon og visjonen om et kommunistisk samfunn. Men angrep på de punktene preller av. Antagelig fordi Rødt fremstår som et demokratisk parti. I hvert fall sammenlignet med kommunistiske forgjengere.
Det er knapt noen av velgerne deres som hverken tror på eller ønsker seg revolusjon, slik man vanligvis forstår ordet. Det er dessuten velkjent at partiledelsen helst vil kvitte seg med kommunismeformuleringene.
Teori og praksis. Så kan man diskutere partiets syn på privat eiendomsrett. Eller maktkonsentrasjonen i en så stor stat som Rødt vil ha. Rødts revolusjon skal angivelig vaere basert på flertallsvedtak. Men det liberale demokratiet er mer enn flertallsstyre. Viktige individuelle og minoritetsrettigheter kan lett svekkes i et slikt system.
Alt dette er forholdsvis teoretisk. I praktisk politikk fremstår ikke Rødt saerlig autoritaere. I hvert fall ikke mer enn for eksempel Arbeiderpartiet når det gjelder rettsstat eller ytringsfrihet. Partiet var også på den liberale siden i spørsmålet om rusreformen i vår.
Og de til tider illiberale utslagene av identitetspolitikk virker vel så utbredt i SV som i Rødt.
Utfordrer handlingsregelen. Et større problem enn kommunismen er hvilken kapitalisme Rødt ønsker seg.
Én ting er et veldig høyt skattenivå. Det vil gå utover investeringsviljen og verdiskapingen. Enda mer bekymringsfullt er hvordan partiet ønsker å bruke oljepenger.
Rødt respekterer ikke handlingsregelen. Den er fortsatt bunnplanken i norsk økonomisk politikk. Regelen innebaerer at maksimalt 3 prosent av oljeformuen kan brukes til å dekke inn underskuddet på statsbudsjettet.
Det er en måte å binde seg til masten på. Tanken er ikke å la seg friste til for høy bruk av oljepenger. Både av hensyn til fremtidige generasjoner og for å unngå overoppheting av norsk økonomi.
Vil leve høyt på avkastning. Handlingsregelen er ikke helt hva den engang var. For det første har det vist seg fullt mulig å bruke uansvarlig mye penger også innenfor regelverket.
For det andre er det ikke lenger like tabu å betvile regelens treffsikkerhet. Regjeringen justerte ned grensen fra 4 til 3 prosent i 2017. Blant økonomer er det også diskusjoner om en ny utforming av regelen.
Men formålet er det samme: begrense oljeformuens impuls i norsk økonomi.
Rødt vil derimot ha en annen, grunnleggende annerledes økonomi. Primaert sosialisme, som kjent. Sekundaert at Norge skal leve enda romsligere på avkastning fra kapitalen sin. Mer av Oljefondet skal investeres i norsk infrastruktur og industri. Heller det enn utenlandske aksjer, har partileder Bjørnar Moxnes poengtert.
Dette er akkurat det samme forholdet til handlingsregelen som Fremskrittspartiet har dyrket. I valgene i 2005, 2009 og 2013 var dette Ap-leder Jens Stoltenbergs fremste ankepunkt mot Høyre. Hvordan kunne Erna Solberg samarbeide med et så uansvarlig parti?
I år kan Jonas Gahr Støre bli avhengig av et parti som mener det samme som Frp mente den gang.
Muligheter for uthuling. Fremskrittspartiet viste seg lojale mot handlingsregelen i seks og et halvt år i regjering. Siv Jensen var finansminister da den ble strammet inn.
Man kan sånn sett innvende at Rødt har begrensede muligheter for gjennomslag. Men problemet er at handlingsregelen ikke er så svart-hvit som Stoltenberg ville ha det til. Det er gode muligheter for å uthule handlingsregelen.
Selv Høyre har forsøkt å bokføre store investeringer «under streken», altså holde dem unna handlingsregelens logikk.
Finansministeren har også definert flyktningtilstrømmingen i 2015 som en «krise» i samfunnsøkonomisk forstand. Handlingsregelen åpner for å bruke mer enn 3 prosent i krisetider. En så lav kriseterskel gir mange muligheter til å åpne oljepengekranen de kommende årene.
En videre uthuling av handlingsregelen vil derfor vaere et mer sannsynlig gjennomslag enn de store skatteøkningene partiet vil ha. Det er dessuten mer populaert blant folk flest.
I Arbeiderpartiet er det faerre som snakker høyt og ofte om hvor viktig det er å holde igjen på offentlig pengebruk. Også i SV har enkelte leflet med å skrote handlingsregelen. Med et sterkt Rødt som støttehjul, vil kampen for å holde igjen på oljepengebruken i årene som kommer, bli mye, mye vanskeligere.
Se også side 26 og 27