Lang reise for å bli gjenforent med barna
Foreldrene til afghanske barn som er i Norge må ut på en farlig ferd.
Det lille, afghanske barnet var det aller siste som ble evakuert fra Kabul med et norsk fly.
Om kvelden fredag 27. august ble babyen båret inn på norsk jord som den første passasjeren. En mann hadde hatt babyen på fanget under hele flyturen. Barnet var det eneste som kom uten foreldre på dette flyet.
De 28 afghanske barna som kom alene til Norge, ble skjermet ved ankomst til Gardermoen. Babyen ble båret inn på et rom uten mange mennesker.
Det var Hedda Boretti (37) som tok hånd om det lille barnet. Til vanlig jobber hun med bosetting av enslige, mindreårige asylsøkere på regionkontoret til Bufetat øst. Sammen med kolleger stilte hun opp som beredskapsvakt for å ta imot barna som kom uten omsorgspersoner.
– Barnet gråt. Det møtte bare fremmede mennesker, var slitent og trett, forteller Boretti.
Oppgaven hennes ble å roe babyen ned og få den til å føle seg trygg.
– Alt foregikk rolig og godt i mottaket på Gardermoen. Kriseteamet fra Ullensaker kommune gjorde en flott jobb. Det var ikke tegn til kaos, men stemningen var alvorsfull.
Politiet har identifisert 25 av barna. De fleste har nå fått kontakt med foreldrene i Afghanistan. Seks er blitt gjenforent med foreldrene.
Men for tre barn har politiet ennå ikke funnet familien. Det gjelder to gutter på 14 og 15 år og en liten jente på tre måneder. Babyen kom til Norge i et militaerfly, i armene til en norsk soldat.
Bysset i søvn. – Barnet var hverken interessert i å spise eller drikke. Kollegaen min og jeg prøvde å trøste og finne på ting for å distrahere barnet fra å slutte å gråte. Til slutt klarte vi det og bysset hen i søvn, sier Boretti.
Hun forteller at katastrofen i Afghanistan plutselig ble så naer. Tv-bildene av kaotiske forhold på flyplassen og terrorangrep dagen i forveien. Boretti satt helt stille med det sovende barnet i armene og så ned på det lille ansiktet.
– Instinktene tar over. Du vil bare ta vare på og beskytte et så lite barn som er helt alene, sier tobarnsmoren.
– Du tenker på hvordan det skal gå videre i livet og hva som venter.
Hun hadde omsorgen for barnet i to–tre timer.
– Da andre fra Bufetat kom for å ta over og bringe barnet til et trygt oppholdssted, var det litt trist. Selv om jeg vet at hen blir veldig godt ivaretatt, sier hun.
Kan søke fra Afghanistan. Mens barna blir passet på døgnet rundt av Bufetat region øst, må foreldrene gjennom en omstendelig prosess for å søke om å få se barna sine igjen.
Vanligvis må den som søker om familiegjenforening, møte opp ved en norsk utenriksstasjon for å levere nødvendige dokumenter. Etter Talibans maktovertagelse 15. august er den norske ambassaden i Kabul midlertidig stengt.
Men nå har Utlendingsdirektoratet (UDI) fått på plass en ny ordning:
→ Såkalte referansepersoner – for eksempel et familiemedlem – i Norge kan fremme søknaden om familieinnvandring på vegne av afghanske borgere i Afghanistan.
→ Søkerne venter i Afghanistan til søknaden er behandlet.
Hvis det oppstår behov for intervju eller Dna-test, må imidlertid søkerne møte ved en norsk utenriksstasjon utenfor Afghanistan.
Da venter en lang reise som også kan vaere farlig.
Må reise til Pakistan. UDI opplyser at de må komme seg til én av tre byer i Pakistan: Islamabad, Karachi eller Lahore.
– Alle som får innvilget en tillatelse, vil måtte reise ut av Afghanistan på egen hånd. Deretter må de møte ved en norsk utenriksstasjon for å få gjennomført dokumentkontroll og for å få utstedt innreisevisum, opplyser Wenche Fone i UDI.
Men Taliban kontrollerer grenseoverganger. Ved noen av dem er det kaotiske tilstander. Og det er langt å gå til fots:
→ Kabul til Islamabad: ca. 47 mil, ca. 8 timer med bil.
→ Kabul til Karachi: ca. 158 mil, ca. 25 timer med bil
→ Kabul til Lahore: ca. 80 mil, ca. 11,5 timer med bil.
– Norge har et ansvar for at barna blir gjenforent med familiene, sier Fone.
Hun påpeker at hver sak får individuell behandling, og legger til:
– Men de har i utgangspunktet rett til familiegjenforening her i Norge.
Hedda Boretti har tenkt masse på den lille flyktningen i tiden etterpå.
Hun har fulgt med på hvordan det går med barnet. Hun sier at hun nesten gråter når hun tenker på hvor langt personalet strekker seg for at babyen og de andre barna som kom alene, skal ha det bra.