Mye å le av

Erlend Loe

Dokumentaristen Sébastien Lifshitz har tidligere utforsket kjønnsdysfori hos franske Marie-Pierre Pruvot, som på 50- og 60-tallet spilte i et transkjønnet show i Paris. Bambi, som filmen heter, vant pris for beste dokumentar på Berlin Filmfestival i 2013.

I Lille jente (Petite fille) portretteres familien Kovac som kjemper en kamp for at omgivelsene skal akseptere at deres 7–8 år gamle Sasha ikke er gutt, men jente.

Filmen er en observerende dokumentar slik de kan vaere på sitt beste. Regi, kamera og lyd har tydeligvis vunnet familiens tillit og får vaere med i hverdagsscener og møter med omverdenen. Dog ikke med skolen.

Den blir en usynlig fiende, skeptisk og forstokket. Gjennom filmen går trusselen om at Sasha kan bli nødt til å begynne på en ny skole, noe hun slett ikke ønsker, siden hun nå har klart å si til enkelte av vennene sine at hun er jente og har møtt forståelse for dette hos et par av dem.

Poetisk og sterkt. Når Sasha er i bildet, er synsvinkelen hele tiden på hennes nivå. Filmen tar seg tid til å vaere stille og poetisk. Vi får se Sasha kle på seg foran speilet, vi ser hennes lek i snøen sammen med familien, vi får se henne tenksom og i ballettklassen. Stadig vekk fornemmer vi hennes blikk på seg selv, som er et annet hjemme enn måten hun blir møtt på på skolen.

I en svaert sterk scene møter Sasha og moren Karine en barnepsykiater i Paris for første gang. Karine har slitt med dårlig samvittighet fordi hun ønsket seg en jente da hun gikk med gravid med Sasha. Hun har fryktet at hennes ønsker om å få en jente på en eller annen måte kan ha påvirket Sasha og fått henne ut av balanse. Psykiateren legger den ballen død med noen få setninger.

I samme scene anes smerten Sasha baerer på. Plagene på skolen, det å ikke kunne vaere seg selv, aldri ha noen med hjem, aldri få ha det pennalet, den skolesekken, hun vil. Det er hjerteskjaerende.

En bragd. Noe av det fineste er samholdet i familien. Sasha har sagt hun er jente siden hun var to-tre år, og far, mor og tre søsken støtter henne helhjertet. Mor og Sasha danner en enhet. Karine har viet livet til å støtte datteren. Sasha skal ikke gå glipp av en barndom som jente bare fordi omgivelsene forsøker å tvinge henne til å vaere gutt. Karine er en stolt løvemamma. All motstand skal meies ned.

Det er en dokumentarisk bragd å få tilgang til mennesker som så uforfalsket klarer å takle observatører mens de gjennomgår fundamentale livsprosesser. Lille jente er en vakker, sterk og viktig film.

Fakta. Lille jente

På kino.

Regi: Sebastien Lifshitz.

Frankrike. Dokumentar. Tillatt for alle

Ingrid Åbergsjord

En dag skal vi dø, og alle andre dager skal vi leve.» En nyforelsket 80-åring sier det til stand-up-komikeren Kasper, som en forklaring på hvorfor han fremdeles dater i så høy alder.

Selv har Kasper (Odd-Magnus Williamson) akkurat fått vite at han har kreft i skjelettet. Han er også nydumpet, og karrieren er på vei i dass. For den apatiske 40-åringen blir livsgnisten han ser i den gamle mannen, en vekker.

Feelgood-film om kreft. Er det mulig å lage en feelgood-film om kreft? Ja! Ingenting å le av er overraskende morsom. Den klarer å balansere et alvorlig tema med overskuddspreget humor og varme.

Filmen viker ikke unna å fortelle om lidelsen sykdommen påfører pasienter og pårørende, men viser også at en god dose humor kan vaere ypperlig smertelindring mens det står på.

Oscar-nominert regissør. Komiker og skuespiller Odd-Magnus Williamson (Aber Bergen og Kon-Tiki) debuterer her som manusforfatter med en imponerende veldreid fortelling. I intervjuer har han sagt at historien både er inspirert av morens kreftsykdom og motgang han selv har hatt som komiker.

Williamson fletter sømløst sammen flere engasjerende handlingstråder. Han gir oss blant annet et innblikk i komikerbransjens sjargong og saerpreg. Miljøskildringen bidrar til at hovedpersonen virker autentisk.

Filmen løftes videre av Petter Naess’ strålende regiarbeid. 20 år etter at han ble Oscar-nominert for Elling, behersker han fremdeles feelgood-sjangeren bedre enn de fleste.

Oscar-nominasjonen ga Naess muligheten til å lage Hollywood-filmen Mozart and the Whale (2005). Muligens plukket han opp noen knep da. Ingenting å le av tar etter hvert noen mindre troverdige vendinger som minner mer om Hollywood enn norsk sosialrealisme.