Alle ble tapere i krigen mot terror
Terrorangrepene 11. september utløste en kjedereaksjon av hat og splittelse.
Det minnet jeg forbinder aller sterkest med 9/11, er fryseboksen. Den sto i en anonym murbygning i delstaten Maryland. Boksen var fylt med små plastrør merket «DNA WTC». Inne i rørene lå det forkullede fliser av bein. Mange var ikke større enn en fyrstikk. Bitene var svidd i et inferno på over 1000 graders varme og knust under 200.000 tonn av stål, 420.000 tonn betong, 43.000 smeltede glassruter. De var møysommelig plukket ut for hånd, merket og sendt til DNA-laboratoriet. På veggen over boksen hang det flere krøllete ark som inneholdt lange lister med navn. De skulle matches med beinflisene. Få av de døde, under 300, ble funnet intakt. Mange ble aldri funnet i det hele tatt. Nesten 3000 mennesker mistet livet da tårnene kollapset. De var på kontoret, de gikk på gaten, de satt i de to flyene som ble brukt som våpen. De var brannmenn som løp rett inn i flammene. Nå var alt som var igjen av dem, en liten flis i en fryseboks.
En kamp for sivilisasjonen. Terrorangrepet 11. september var ikke første gang islamister slo til mot amerikanske mål. De hadde til og med prøvd å sprenge tvillingtårnene en gang før, i 1993. Osama bin Laden hadde dessuten publisert en fatwa tre år tidligere, der han bebudet at det var alle rettroende muslimers plikt å drepe amerikanere og deres allierte. Men angrepene på USA var like fullt sjokkerende. Selve dagen brakte en følelse av at verden raknet. Luftrommet over hele NordAmerika ble stengt. Rykter svirret om at flere kaprede fly var på vei. Tvillingtårnene i New York raste foran øynene våre, direkte på TV. Pentagon ble truffet. Det var et støt rett i hjertet av USA, et angrep på maktens kjerne. Terroren satte i gang en kjedereaksjon av hat. Ringvirkningene fra 9/11 bredte seg ut over hele kloden. Det trigget reaksjoner og motreaksjoner. Sakte, men sikkert skar det verden opp i stadig mindre biter av «oss mot dem». Det første kuttet var dypt og grovt. Enten er du med terroristene, eller med oss, sa USAs president, George W. Bush. – Dette er hele verdens kamp. Dette er en sivilisasjonskamp, sa presidenten da han talte til nasjonen fra en samlet kongress ni dager etter 9/11. Han ba «den siviliserte verden» om å slutte seg til USAs kamp for «frihet». Et angrep på én er et angrep på alle, sa Bush og advarte: Neste gang kan det vaere din tur.
Støtte fra Putin. Mange sluttet opp om presidentens budskap. Tiden etter terroren var preget av sympati og samhold. En enstemmig kongress støttet Bushs aksjon mot Afghanistan. Presidenten hadde dessuten skyhøy støtte i folket. USA fikk også uforbeholden støtte fra sine allierte i Europa. Selv gamle fiender strakk ut en hånd. Den første internasjonale lederen som ringte Bush etter angrepet, var Vladimir Putin. – På vegne av Russland vil jeg si til det amerikanske folk – vi er med dere, sa Putin. Men det skulle ikke vare. For det er ikke forsoning og samhold som har preget de to tiårene som har gått. Det er det motsatte: splittelse, polarisering, og ja, hat.
Hatet som vokste. – Hat avler hat, vold avler vold, tøffhet avler mer tøffhet, sa Martin Luther King i 1958. Tusener av amerikanere og europeere har mistet livet i de 20 årene som er gått, i kriger og i nye terrorangrep. Det går en klar linje fra selvmordsbomberne på 9/11 til de bestialske angrepene fra islamske ekstremister som kom senere. I Madrid, London, Paris, Nice og mange andre steder. Det går også en klar linje til høyreekstrem terror, til Oslo og Utøya, til Christchurch i New Zealand, til El Paso i Texas. Og hatet har satt seg fast. Det har sivet ned i alle sprekker og sprengt frem store kløfter i sivilisasjonen som Bush så ivrig ville forsvare. Det har vendt folk mot hverandre – i USA, i Europa og her i Norge. Det fjerde flyet på 9/11 styrtet på et jorde i Pennsylvania. Det ble brakt ned av modige passasjerer. Det egentlige målet var trolig Kongressbygningen eller Det hvite hus. 20 år senere angrep rasende amerikanere Kongressen selv. De ble manet frem av en president som gjorde hatet til sin politiske drivkraft. Selv ikke Osama bin Laden kan ha drømt om at etterdønningene fra angrepet hans skulle bli så store. Den fanatiske Al-Qaidabevegelsen ønsket seg sivilisasjonskrig og religionskonflikt. De fikk mer elendighet enn de kan ha forestilt seg. Men deres egne er blitt rammet aller hardest. Hundretusener av mennesker er drept i Irak og Afghanistan. De fleste av dem er uskyldige sivile. Bin Laden selv ble drept, og hans legeme senket i havet. Det finnes ingen vinnere i krigen mot terror. Men det finnes altfor mange tapere.