Afghanistan: Kvinneaktivist vet at hun aldri kommer tilbake
Seema Sakha jobbet for kvinners rettigheter i 20 år. Alt hun og familien fikk med seg, var én liten koffert. Nå er de alle trygge i Norge.
Hun har kjempet for kvinners rettigheter i Afghanistan i 20 år. Nå står Seema Sakha (45) og venter på oss ved stengte bommer på Oslofjord Convention Center ved Melsomvik i Sandefjord kommune. Det er her hun og de fleste andre afghanske flyktningene oppholder seg nå.
Familien kom med det siste flyet som evakuerte afghanere til Norge. De var på flyplassen i Kabul da bombeangrepet skjedde like utenfor.
Seema Sakha har invitert oss med til leiligheten der familien på fem bor midlertidig. Men det går ikke: Utlendingsdirektoratet (UDI) ønsker ikke at mediene slipper inn av hensyn til smittevern og personvern. Mange av flyktningene har hatt en traumatisk evakuering og trenger ro, ifølge UDI.
Isteden legger vi ut på tur langs kyststien sammen med Seema Sakha og sønnen Shahzad. Solflekkene danser gjennom løvtraerne mens Seema Sakha forteller om de siste, mørke dagene i hjemlandet.
– Vi var overrasket da Taliban overtok makten i Kabul. Det gikk så fort. Frem til da hadde vi arbeidet som normalt, forteller hun.
Sakha ledet et prosjekt for kvinner som er analfabeter. Hver fredag fikk 15 kvinner selge de håndlagde produktene sine på det berømte Serena hotell i Kabul. Inntekten gikk til å brødfø familiene deres.
Fredagen arrangerte hun basaren på hotellet som vanlig. Søndag 15. august hadde Taliban inntatt hovedstaden.
– Nå er alt vi har arbeidet for, borte, forteller hun.
Seema Sakha hadde nettopp kontakt med kvinnene fra basaren. Nå vet de ikke hvordan de skal skaffe mat til familiene sine.
– Som å leve i et fengsel. 45åringen er en profilert kvinneaktivist, ofte intervjuet i mediene og aktiv på Facebook.
Etter at Taliban kom til makten, levde familien i frykt for hva som ville skje:
– De to ukene under Taliban i Kabul var som å vaere i et fengsel, sier hun.
Familien begynte å flytte fra hus til hus og bo hos kjente. De var redde for at Taliban skulle oppsøke dem hjemme.
Mannen Dilawar arbeidet som sikkerhetsvakt i en internasjonal organisasjon. Datteren Julia (18) og eldstesønnen Shir Mohammad studerer, yngstemann Shahzad (17) går på skole.
Sakha tok kontakt med den norske ambassaden og ba om hjelp. Hun sendte over dokumenter og bevis på arbeidet hun har drevet for kvinners rettigheter. Norge er en av bidragsyterne til Afghan Women Network, der Sakha er styremedlem.
Satt på bensinstasjon. Ti dager etter at Taliban hadde overtatt makten, fikk hun en telefon fra ambassaden om å holde seg klar og ha mobilen på. De fikk beskjed om å pakke to klesplagg hver, én koffert for alle fem. De måtte ha med pass og dokumenter. Alt annet i hjemmet måtte de la vaere igjen.
– Klokken syv om morgenen dagen etter sendte ambassaden oss et kart til en adresse naer flyplassen, forteller hun.
De låste huset. Så tok de taxi til det som viste seg å vaere en bensinstasjon. Der skulle de vente på naermere beskjed. På flyplassen rådet kaotiske forhold, med mange mennesker som prøvde å komme seg ut av landet.
– På bensinstasjonen hørte vi mye skyting i naerheten. Vi var redde. Vi holdt jevnlig kontakt med ambassaden for å høre om det var noe nytt, men de ba oss vente.
Halv fem på ettermiddagen kom beskjeden om at de kunne dra til flyplassen. De kom seg inn porten på den militaere delen. Der var ikke trengselen og kaoset fullt så stort.
– En time etter at vi hadde kommet innenfor, hørte vi smellet fra selvmordsangrepet ved flyplassen, forteller Seema Sakha.
Minst 170 mennesker ble drept av bomben, rundt 200 skadet.
Har funnet fred. Hun går forsiktig over røtter og steiner mot den glitrende fjorden mens hun forteller om den dramatiske evakueringen. Sakha roser det norske personellet på flyplassen. De passet på at de hadde det bra og beroliget dem i nattetimene. Tidlig om morgenen ble de fløyet ut av landet og mellomlandet i Georgia. Så fløy de videre til Norge.
De var om bord på det siste flyet med evakuerte afghanere som landet i Norge fredag 27. august.
– Vi ble busset videre til dette nydelige stedet. Alt var vel forberedt da vi kom frem. Vi føler oss så heldige, sier Seema Sakha.
Hun har kontakt med andre flyktninger i USA. De er innkvartert i store haller med mye støy og lite privatliv.
– Vi hadde behov for ro etter alt som skjedde. Her har vi funnet fred, sier hun.
Sønnen Shazad forteller at han var redd og veldig nervøs for fremtiden da de dro hjemmefra.
– Nå er jeg bare lykkelig.
Så havet for første gang. Bortsett fra Seema hadde ikke de andre i familien sett havet før de kom til Norge. Nå sitter de ytterst på flytebryggen og plasker med beina i Oslofjorden.
Hvor de fem skal bo, vet de ikke ennå. Men Seema Sakha har et ønske: At de kan bli bosatt i naerheten av de fire andre kvinneaktivistene som ble evakuert og deres familier – aller helst i Oslo.
– Vi skal fortsette arbeidet for kvinners rettigheter. Da er det viktig at vi bor naer hverandre, sier hun.
– Hvis du hever stemmen som kvinne i Afghanistan nå, er livet ditt i fare. Hvis du ikke gjør det, er fremtiden din i fare.
Hun sier de ikke har planer om å reise tilbake til Afghanistan igjen.
– Da vil vi få problemer. Det er ingen plass for oss der nå. Her kan barna mine få god utdannelse og nå målene sine.
Vi var overrasket da Taliban overtok makten i Kabul. Det gikk så fort.
Seema Sakha