Pensjonist i pappaperm
Barna fra Afghanistan var det siste Terje Sjeggestad (70) jobbet med. Nå skal tiden brukes på hans egne.
Mannen som er blitt stemplet som en hjerteløs og arrogant byråkrat, gråt tre ganger i sitt livs siste arbeidsuke.
Én gang av glede og vemod da kolleger i Justisdepartementet takket Terje Sjeggestad av med sang, taler og fine ord mellom munnfuller med marsipankake, kaffe og wraps. Et par dager før av sorg og savn – det skulle ha vaert fødselsdagen til bestevennen som tok sitt liv tidligere i år.
Og midt oppe i alt dette kom flukten fra Afghanistan. Mens bombene smalt i Kabul, satt Skjeggestad og trakk i tråder så mer enn 800 personer ble ekspress-evakuert til Norge. Beslutninger måtte tas, beskjeder gikk som pingpongballer mellom departementer, og få hadde fullstendig oversikt og kontroll. På 2 døgn mottok superbyråkrat Sjeggestad 500 e-poster. Alle måtte håndteres i hans avdeling. «Nå!» I sum: veldig mye å håndtere på veldig kort tid om ekstremt vanskelige spørsmål.
– Dette handlet om det aller, aller viktigste vi kan drive med: på en mest mulig skikkelig måte ta stilling til enkeltpersoners skjebne, sier Sjeggestad.
– Og når det er barn involvert, barn vi ikke vet hvem er, om de er alene, om de egentlig ikke skulle vaert her, om foreldrene er forsvunnet og tanken på barna som er igjen i Kabul ... da blir det så jaekla vanskelig!
Sier mannen som de fleste forbinder med utkastelser, asyl-nei og oppholdsnekt. Som «gründer» av og mangeårig direktør for Utlendingsnemnda sto han naermest ukentlig i mediestormer på begynnelsen og midten av 2000-tallet. Maria Amelie-saken kokte på Sjeggestads vakt. Han fikk politikere, medier, organisasjoner og biskoper på nakken, men bøyde aldri av. I 2013 forsvant Sjeggestad med skjegget og sølvrev-luggen fra søkelyset. De siste årene har han virket i en mer stillfaren tilvaerelse som ekspedisjonssjef for innvandringsavdelingen i Justisdepartementet.
Det kan lyde støvtørt, men rollen er fremskutt. Han har vaert sjef for en avdeling med ansvar for innreisereglene under koronaperioden. Og sist altså: Afghanistanevakueringen.
– Altså: Jeg gråter ikke hver dag fordi barn har det ille i verden. Og ikke midt i arbeidet.
– Men det var en voldsom uke. Og når man står midt oppi det ... alle disse enkeltbarnas skjebner. Ja, da blir jeg berørt og kan ta det ut når jeg kommer hjem, sier han. – Og det er ikke første gang det skjer.
Og sikkert ikke siste. Tirsdag 31. august fylte han 70 år. Siste kveld med gjengen ble rundet av med noen pils i Nydalen. Dagen etter: en slags rar tomhet, men likevel ikke. Pensjonisten skal ikke sitte i noen sofa og tenke seige tanker. Han skal ikke spille golf eller slektsforske på bibliotek. Hans nye hverdag rammes inn av trampolinehopp og hardplast, tiden skal fylles med gulp på skulderen, baesj på leggen og grøt på gulvet.
I 46 sammenhengende år har han hatt barn i huset. Nå er også fremtiden sikret. Bare drøyt et år etter at han sist var i pappaperm, skal Terje Sjeggestad bli far igjen. I november kommer barn nummer fem i «kull» nummer tre. Kortversjonen:
– En uendelig glede!
Lagelig til for hugg.
Manges stemmer fisler bort i mengden. Andre har en røst som skjaerer gjennom, baerer, som løfter seg basstung og bestemt, langt utover de tette hekkene på Smestad i Oslo. På en terrasse her sitter Terje Sjeggestad under en parasoll med oppkneppet, blå skjorte og spør:
«Hva vil du vite…?»
Kanskje han forventer omtrentlighet og medioker research, at han bare skal «tas». Sjeggestads mor og informasjonsfolk har gjennom årene systematisk tatt vare på avisutklipp og nettsaker. Et utvalg «greatest hits» fyller tusen A3-sider i plastpermer. På toppen kommer alle TVog radiodebattene. Kritikk, kritikk, kritikk.
– Det er vel ikke mange embetsmenn som har hatt like mange personlige rettede avisledere mot seg som meg. – Hvorfor ble det sånn?
– Asyl, innvandring, utlending ... det er så mye symbolikk i disse begrepene. Det blir fort polarisert og politisert selv om utlendingsfeltet er fullt av kompliserte dilemmaer.
Det er bare en flik av forklaringen. For Sjeggestad huggestabbe-rolle var han delvis med på å skape selv.
Raddisen og «hot lips».
Langhåret, skjeggete, kledd i hullete jeans og afghanerpels kjøpt under en haiketur på spek til Iran i 1975 – en frakk han akkurat rakk å kjøpe før han ble slått ut av tyfus og grønn galle.
Det var egentlig et under at raddisen fra Asker fikk seg jobb i Justisdepartementet på slutten av 1970-tallet. Men saksbehandleren steg raskt i gradene, blant annet etter å ha blitt tatt under vingene av davaerende Høyre-statsråd, nå avdøde Mona Røkke. Han skrev en tale for henne. Hun takket med et personlig kort og tok fillefransen i Tskjorte med på presentasjonsrunde på Stortinget på tross av total kultur- og kleskodeks-kraesj. Det gjorde inntrykk på den unge juristen.
– I mine øyne var hun jo bare en Høyre-dukke. Vi kalte henne «hot lips» på grunn av de store, røde leppene. Jeg hadde masse fordommer. Men hun tok meg imot med varme, hun så meg som det hele mennesket jeg tross alt er. Jeg laerte så mye av henne om å se og respektere folk, uavhengig av hva de står for eller mener, sier han.
Stemmen grøter seg. Han tapper pekefingeren mot terrassebordet. Henter seg inn.
– Hun var et forbilde og viste meg at man ikke skal skue hunden på hårene. Man skal ikke forhåndsdømme!
Baserer du førsteinntrykk på nyhetsinnslag, kan Sjeggestad selv fort bli dømt som iskald. Kolleger og venner bruker andre adjektiver. Slitsom å vaere uenig med, ja vel. Men omsorgsfull, lyttende, en som ser og forstår medarbeidere, som lager kultur for galgenhumor og fjas. Selv liker han å bølleringe til kompiser og for eksempel utgi seg for å vaere en bekymret representant for miljømyndighetene i Bohuslän. Andre ganger bryter han spontant ut i sang, ofte til selvsnekrede tekster – hans varemerke.
I bunn ligger dette: Innsats og ståpåvilje settes høyt, men jobben blir aldri viktigst.
Første gang han formulerte det selv, var under et møte med en avtroppende og en påtroppende riksadvokat. På dette tidspunktet var han alenepappa i tidsnød. Møtet trakk ut. Han sa han måtte gå, de sa det ikke var mulig, han svarte tilbake: «Jo, det er faktisk mulig. Jeg. Må. Gå!»
– Det var så deilig å få sagt. Og det har jeg repetert i alle lederjobber jeg har hatt. Kommer det konflikter mellom