Forrige gang MDG stilte ultimatum, gikk det ikke så bra
Det er fristende i valgkamp, men trøblete etterpå.
Hei, hvor det går! Frem til tirsdag var Senterpartiet et parti uten noen absolutte krav til å sitte i regjering. Et maktsøkende parti kan forhandle om alt.
– Vi stiller ikke ultimatum på noe som helst, sa leder Trygve Slagsvold Vedum før sommeren.
Men sannelig min hatt. De siste dagene har de poppet opp likevel. Partinestor Per Olaf Lundteigen var ute hos NRK og stilte ultimatum om Viken. Senterpartiet vil ikke gå inn i en regjering som ikke erklaerer oppsplitting av det omstridte storfylket.
Og fredag dukket senterpartikonvertitt Jan Bøhler opp med ultimatum, han også.
– En regjering der Sp er med, må slå fast at vi skal beholde Ullevål sykehus og bygge det skrittvis ut, sa han til Dagbladet.
Han mente til og med å ha Vedum i ryggen. Vi får nå se.
Oljeultimatum. Det er likevel Miljøpartiet De Grønnes ultimatum som har fått mest oppmerksomhet i valgkampen.
Partiet vil ikke støtte noen regjering som tillater mer oljeleting. Nå er det jo ikke så mange partier som vil samarbeide med dem heller. Men de siste målingene viser likevel at MDG godt kan komme på vippen.
Problemet er at kravet i praksis setter partiet helt på sidelinjen i forhandlinger. Arbeiderpartiet og Senterpartiet utelukker noe slikt. Og de er tross alt størst.
Hvis nei til oljeleting er et absolutt krav, vil en regjering se seg om etter andre flertall. Problemet for MDG er at alternativene – Rødt, KrF eller Venstre – kan prioritere andre saker enn oljeleting. Da sitter partiet igjen med et flott ultimatum og ingen påvirkning.
Angret – men laerte ikke. Ultimatum er en forståelig valgkampstrategi. Det er offensivt og tydelig. Men etter valget blir det straks mer trøblete. For hvis alternativet til 100 prosent gjennomslag er å gi fra seg makt, hva gjør man da?
MDG kjenner dette dilemmaet bedre enn de fleste. I 2015 stilte partiet ultimatum i Oslo. MDG kunne ikke sitte i et byråd som
❝ Årets oljeultimatum tyder på at partiet ikke har laert all verdens
bygget ut E18 vestover. Så ble det ikke slik. Partiet godtok en nedskalert utbygging av første etappe.
– Vi fortjener kritikk fra velgerne for å ha uttalt oss så kategorisk, og etterpå ikke klare å levere, sa Rasmus Hansson i 2016.
Antagelig var det riktig ikke å gå ut av byråd da. MDG har fått gjennomslag for svaert mye annet. Men det var feil å love for mye i 2015. Hansson kalte saken «et politisk laerestykke for oss». Årets oljeultimatum tyder på at partiet ikke har laert all verdens.
Vernet etter ultimatum. Ultimative krav kan lykkes. Vern av Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljevirksomhet er kanskje den største suksessen, i hvert fall i miljøspørsmål.
Venstre og SV satte inn alle kluter på saken i sine regjeringer, og vant. Det var ingen liten seier i sin tid. Men det var likevel et mer avgrenset krav enn det MDG nå fremmer. Kunsten ligger i å treffe på vurderingen av hva som kan vaere politisk mulig. MDG har i år antagelig gapt over for mye. I hvert fall for et parti med så lav oppslutning.
Alta-ultimatum. Et spesialtilfelle i år er finnmarkslisten Pasientfokus, som kniver om direktemandat i Finnmark. De har ett ultimativt krav – lokalsykehus til Alta – og blåser i alt annet.
Kommer Pasientfokus på vippen, er de åpenbart enklere å forhandle med enn MDG.
I 2017 stilte SV fire ultimative krav, hvorav i hvert fall to var vanskelige for Arbeiderpartiet. I år har de latt vaere. Det har også Rødt.
Arbeiderpartiet har derimot stilt et slags ultimatum. «Arbeiderpartiet sitter ikke i en regjering som ikke legger EØS-avtalen til grunn», har Jonas Gahr Støre sagt.
Ordvalget er omhyggelig.
Det er tilstrekkelig forpliktende til å leses som en garanti. Samtidig som Støre ikke fullstendig utelukker at det kan nedsettes et utvalg som skal se på tilknytningsforholdet til Europa igjen. Eller noe slikt.
Klamp om foten. Og Senterpartiet? Først og fremst er problemet med deres ferske, frittgående ultimatumer at partiet nok en gang vikler seg inn i dobbeltkommunikasjon. Vikenkravet er mindre politisk problematisk enn Ullevål-kravet. Der er Arbeiderpartiet og SV langt på vei enige.
Men begge deler er uklokt. Spesielt når partilederen har sagt at partiet ikke stiller ultimatum.
Etter valget gjelder det jo å navigere slik at man får mest mulig gjennomslag. Da er ultimatumer bare en klamp om foten. I hvert fall når de er formulert så kategorisk at det ikke finnes noen utvei.