Kvelende kjaerlighet

Tankesmien Civita er glad i KrF. Så sterk er kjaerligheten at rådgiver og filosof Lars Kolbeinstveit tar på seg rollen som talsperson og svarer på min kronikk om KrF. Han mener jeg overdriver konflikten mellom konservative og liberale i partiet.

Ja, hva samler egentlig partiet på tvers av de teologiske fløyene? Et eksempel er motstanden mot Civita.

I min bok InGEn sønDAGsskolE siterer jeg Dagfinn Høybråten. Allerede i 2013 sa han til Vårt Land at KrF «har en ideologi som ikke passer inn i den høyreliberalistiske tenkningen som Civita profilerer». Høybråten vektla at KrF er radikalt, internasjonalt solidarisk og verdikonservativt – men ikke høyrevridd. Etter dette hørte jeg Høybråten foraktelig kalt «rød» i Civita-kretser.

KrF sto ikke imot beilerne i Civita. Partiet hadde ikke kultur for meningsbrytning og klarte ikke å overkomme den underliggende teologiske konflikten for ny politisk kurs. Dermed fikk Civita fritt leide til å skolere ungdomspolitikere og befeste KrF som borgerlig parti. Det må kunne kalles kvelende kjaerlighet.

Etter sin avgang ble dette også tydelig for Knut Arild Hareide, som uttalte til Vårt Land at «Civita har en agenda som ikke er i tråd med KrFs, partiets skolering må ikke skje der».

Han hadde da tapt veivalget fordi høyresiden hadde jobbet systematisk over flere år.

Men det var noe stort som samlet på tvers da Hareide kom med sitt veivalg. Det var den dyptfølte motstanden mot Frp i kristenfolket.

KrF var i ferd med å finne noe som samlet bredden av den splittede kristenheten. Og nettopp da var det Kjell Ingolf Ropstad brukte abortspørsmålet for å gjøre veivalget til et samvittighetsspørsmål med teologiske røtter.

Det er synlig for alle hvilken dramatisk avskalling KrF har opplevd etter splittelsen. At Hareide av ren lojalitet til KrF gikk inn i regjering, brukes hyppig som argument for at partiet er samlet. Men det vi ser, er en samferdselsminister som har mistet sin KrF-stemme og ikke kan gjøre noe med at partiet har valgt den smale vei.